Jesu gjenkomst

av Åsmund Kaspersen

Løftet om Jesu gjenkomst (annet komme) er et hovedtema i Det nye testamente. Over 300 vers i NT er relatert til denne begivenheten. Jesu annet komme er menighetens store håp. Det er løftet om hans gjenkomst som skinner som et lys for den kristne gjennom dette verdens mørke.

Jesu himmelfart

Jesus og hans disipler var samlet på Oljeberget. Frelseren sier noen korte avskjedsord til dem, så blir han løftet opp og de mister ham av syne. Mens de står og ser opp på himmelen etter sin Mester, dukker plutselig to engler i menneskeskikkelse opp og forteller disiplene at Jesus skulle komme tilbake nøyaktig som de hadde sett ham fare opp.

Jesus steg opp til himmelen fra Oljeberget, og disiplene fikk beskjed om at han ville komme tilbake nøyaktig på samme måte som han steg opp

«Da han hadde sagt dette [avskjedsordene], ble han løftet opp mens de så på, og en sky tok ham bort fra deres øyne. Mens de stod der og stirret opp mot himmelen idet han fór bort, se, da stod to menn i hvite klær hos dem, og de sa: Galileiske menn! Hvorfor står dere og ser opp mot himmelen? Denne Jesus, som er tatt opp fra dere til himmelen, skal komme igjen på samme måten som dere så ham fare opp til himmelen! De vendte da tilbake til Jerusalem fra det berg som blir kalt Oljeberget og ligger nær ved Jerusalem, en sabbatsreise derfra» (Ap gj 1,9–12.)

Jesu annet komme skjer ikke i stillhet, slik noen mener, men blir den største begivenhet i jordens historie. Alle, absolutt alle, skal være vitne til denne enestående begivenheten, men for de fleste blir den langt fra gledelig. Hans komme blir innvarslet med meget store omveltninger på jorden, både av politisk, økonomisk, økologisk og fysisk. Det skjer store naturkatastrofer som er relatert til tegn i sol og måne - og alt kulminerer med Jesu gjenkomst. Dette er såvisst ingen ting å trekke på skuldrene av

Jesu gjenkomst

Hvordan arter Jesu gjenkomst seg? Ifølge den beskrivelse Bibelen gir av denne store begivenheten, kan vi kategorisk slå fast at det blir den største og mest omkalfatrende begivenhet verden noen gang har vært vitne til siden Noahs syndflod — både fysisk, økonomisk, politisk og på alle andre måter. Dette forteller Bibelen oss i klare ordelag, både i Det gamle og Det nye testamente. Det er derfor et overmåte viktig tema som i høy grad angår oss alle. Tidenes tegn forteller oss at Jesu annet komme nærmer seg med stormskritt, og da må vi forberede oss for denne store begivenheten og den trengselstiden som innvarsler den.

Dette er på ingen måte bagateller. Alt annet blekner i sammenligning. Men for det store flertall av menneskene vil det ikke bli noen gledelig begivenhet. Det blir ingen storslått velkomstseremoni på jorden med elegant limousine og motorsykkeleskorte, rød løper, fyrverkeri, taler og skåling i champagne! Nei, alle jordens slekter skal gråte sårt over denne begivenheten, står det. Alle folk på jorden skal bryte ut i klagerop og falle i avmakt av skrekk og forderferdelse når han kommer som de har forkastet. Men for den kristne som har tatt imot ham og hans frelse, vil det bli en gledens og befrielsens dag. Da skal de rope i fryd:

«På den tid skal de si: Se, der er vår Gud, ham som vi ventet på, at han skulle frelse oss. Dette er Herren som vi ventet på. La oss fryde og glede oss i hans frelse» (Es 25,9). Ved sin himmelfart fra Oljeberget tok en sky Jesus bort fra disiplenes øyne, og når han kommer tilbake, kommer han «med skyene». Hvorvidt dette dreier seg om vanlige skyer av kondensert vanndamp, eller av hvitkledde engleskarer i slike mengder at de fortoner seg som skyer, vet vi ikke. Men Jesus sier selv at når han kommer, tar han alle himmelens engler med seg: «For Menneskesønnen skal komme i sin Fars herlighet med sine engler» (Matt 16,27). «Men når Menneskesønnen kommer i sin herlighet, og alle englene med ham, da skal han sitte på sin herlighets trone» (Matt 25,31). Alle englene eskorterer Jesus når han kommer, og disse himmelske vesenene er det mange av. Ifølge hva profeten Daniel fikk se i et syn, er det millioner av dem: «En strøm av ild fløt fram og gikk ut foran ham. Tusen ganger tusen tjente ham, og ti tusen ganger ti tusen stod foran ham.» (Dan 7,10; Åp 5,11). Ti tusen ganger ti tusen er straks 100 millioner, og kan hende er det enda flere. Mest trolig er «himmelens skyer» som Jesus ble tatt opp med, og som han kommer tilbake med, «skyer» av hvitkledde himmelske vesener (engler). Det blir jo litt av en eskorte, men så er det ingen ringere enn Kongenes Konge og Herrers Herre de eskorterer! Har Gud også «vogner»? Salmisten sier det slik: «Guds vogner er to ganger ti tusen, tusen og atter tusen» (Sal 68,18). Om dette er bokstavelig ment, og hvilken rolle de i så fall spiller ved Jesu gjenkomst, sier ikke Bibelen noe om. Var det en slik «vogn» profeten Elias ble tatt til himmelen i?

«Mens de så gikk og talte sammen, kom det brått en ildvogn og ildhester og skilte dem fra hverandre. Og Elias fór i stormen opp til himmelen. Da Elisa så det, ropte han: Min far, min far, Israels vogner og ryttere! Og han så ham ikke mer. Da tok han fatt i sine klær og rev dem i to stykker» (2 Kong 2,11–12). Med andre ord: En slags «UFO». Elisa beskrev dette fenomenet ut fra det ordforråd og den kunnskap som var tilgjengelig på den tid, på samme måten som Johannes beskriver et asteroidnedslag på jorden som «et stort brennende fjell» (Åp 8,8). Vi vet som sagt ikke hvilken rolle disse «skyvogner» — om vi skal kalle dem det — vil spille ved Jesu gjenkomst, men det blir ganske sikkert mange overraskelser i vente under den begivenheten!

Konfrontasjonen mellom væren og gjetebukken i Daniel kap. 8 representerer trolig en storkrig mellom Vesten, anført av USA, og Islam. Denne store begivenhet innvarsler «den for enden fastsatte tid», og når dette skjer, skal vi vite at den store trengselstiden og Jesu annet komme er nær for hånden

«Se, han kommer med skyene, og hvert øye skal se ham, også de som har gjennomstunget ham. Og alle jordens slekter skal gråte sårt over ham. Ja, amen» (Åp 1,7). «Og jeg så — og se: En hvit sky, og på skyen satt en som var lik en menneskesønn. På sitt hode hadde han en krone av gull, og i sin hånd en skarp sigd» (Åp 14,14). «Vogner» eller ikke — Jesus kommer med «skyene», og det blir en begivenhet ingen går glipp av. På samme måte som solen på grunn av jordens rotasjon rundt sin egen akse er synlig over hele jorden i løpet av 24 timer, vil også «Menneskesønnens tegn» og Jesu gjenkomst på samme måten bli synlig over hele jorden. Jordaksen vil også på den tiden forskyve seg— tippe over — slik at den halvkulen som ligger i mørke (natt) blir til dag og motsatt. Kan hende er det en slik omveltning profetene refererer til når han sier om «den dag»: «Det skal skje på den dag, sier Herren Herren, at jeg vil la solen gå ned om middagen og gjøre det mørkt på jorden ved høylys dag» (Amos 8,9).

Det er nettopp det som blir konsekvensene av den jordakseforskyvning profeten Esaias beskriver, og som finner sted på «Herrens dag»: «Jorden skal rave som en drukken mann og svinge hit og dit som en vakthytte» (Es 24,20). «For som lynet går ut fra øst og skinner like til vest, slik skal Menneskesønnens komme være» (Matt 24,27). Skal vi tolke disse versene dithen at Menneskesønnens tegn viser seg på østhimmelen? Under et vanlig tordenvær ser man lyn over hele himmelen, i alle retninger, men Jesus sier at hans komme vil arte seg som lyn som går ut fra øst og skinner over hele himmelen like til vest. Dette kan jo bli relativt i forhold til beliggenheten, men hvis «skyene» Jesus kommer med befinner seg i ro på himmelen i minst ett døgn — på samme måten som solen, og i samme retning som den — så vil ethvert område på jorden være vitne til at Jesu gjenkomst stiger frem fra øst. Uansett hvor på jorden man bor, stiger solen alltid opp i øst. Det har med rotasjonsretningen å gjøre. «Men for dere som frykter mitt navn, skal rettferdighetens sol gå opp med legedom under sine vinger. Og dere skal gå ut og springe som kalver når de slipper ut fra fjøset» (Mal 4,2). Jesus er Rettferdighetens Sol, og på samme måte som solen stiger opp i øst, vil ethvert område på jorden være vitne til at også Rettferdighetens Sol, Jesu gjenkomst, bryter frem fra øst.

Ubeskrivelige scener

Hvilke konsekvenser vil Jesu gjenkomst få for verdenssamfunnet og den klode de bor på — og nærmest har ødelagt? Konsekvensene vil bli dyptgripende og altomfattende, både for menneskeheten, jordkloden og økosystemet. Når den tid Gud har fastsatt for enden er kommet, vil jorden oppleve en trengselstid som mangler sidestykke i historien (Dan 12,1; Matt 24,21). Kort etter at denne trengselen er slutt, skjer det tegn i sol og måne som tegn på at Jesu gjenkomst står for døren: «Men straks etter de dagers trengsel skal solen bli formørket og månen skal ikke gi sitt skinn. Stjernene skal falle ned fra himmelen, og himmelens krefter skal rokkes. Da skal Menneskesønnens tegn vise seg på himmelen, og alle folk på jorden skal bryte ut i klagerop, og de skal se Menneskesønnen komme på himmelens skyer med kraft og stor herlighet.» (Matt 24,29–30). «Og det skal vise seg tegn i sol og måne og stjerner. Og på jorden skal folkene bli grepet av angst og fortvilelse når hav og brenninger bruser. Mennesker faller i avmakt av redsel og gru for det som skal komme over jorden. For himlenes krefter skal rokkes. Da skal de se Menneskesønnen komme i skyen med kraft og stor herlighet» (Luk 21,25–27). Den tid Gud har fastsatt for enden er beskrevet i Daniels 8. kapittel — konfrontasjonen mellom væren og gjetebukken. Det store hornet på gjetebukken blir brutt av (trolig USA), og fire horn vokser fram i dets sted. Det er snakk om fire verdensmakter i endens tid, som er rammen for det hele. Det har trolig sammenheng med de fire dyrene Daniel ser i kapittel 7. «Daniel fortalte: Jeg så i mitt syn om natten, og se — himmelens fire vinder satte det store hav i opprør. Og fire store dyr steg opp av havet, alle var de forskjellige fra hverandre» (Dan 7,2–3). Det er det «store hav» som blir «opprørt» — krigsvinder, krig og rykter om krig — som er foranledningen til at disse fire maktene vokser frem. De er også relatert til «Den nye verdensorden» og Antikrist (det lille horn). Det er trolig dette Jesus refererer til når han taler om «hav og brenninger» som «bruser». I en videre betydning kan «hav og brenninger» også referere til store naturkastrofer som skaper flodbølger og tsunamier. Jesus viser ofte til profeten Daniel når han snakker om tegnene på sitt komme.

I de siste dager er Mammon en umåtelig populær avgud som mange ofrer sine sjeler for. Grådigheten og pengebegjæret i disse dager tar fullstendig overhånd - ikke minst hos de superrike, som skor seg på de mindre velsituerte, som blir stadig fattigere, mens de rike blir stadig rikere

Profetene beskriver i meget klare ordelag menneskenes reaksjon på «Herrens dag». Det er knapt mulig å forestille seg de redselsscener som utspiller seg på denne tiden, men profetene gjør så godt de kan: «Hør! Larm på fjellene som av et stort folk. Hør! Brak av kongeriker, av folkeslag som samler seg. Herren, hærskarenes Gud, mønstrer sin krigshær. De kommer fra et land langt borte, fra himmelens ende, Herren og hans vredes redskaper, for å ødelegge hele jorden. Skrik og jamre dere! For Herrens dag er nær. Den kommer som en ødeleggelse fra Den Allmektige. Derfor blir alle hender slappe, og hvert menneskehjerte smelter. De blir slått med skrekk. Veer og smerter griper dem, de vrir seg som en fødende kvinne. Fulle av redsel ser de på hverandre, ansiktene blusser som ild. Se, Herrens dag kommer, fryktelig og full av harme og brennende vrede, for å legge jorden øde og utrydde synderne fra den. For himmelens stjerner og dens strålende stjernebilder skal ikke la sitt lys skinne. Solen er mørk når den går opp, og månen skinner ikke. Jeg vil hjemsøke jorden for dens ondskap og de ugudelige for deres synd. Jeg vil gjøre ende på de overmodiges stolthet og kue voldsmenns tross. Jeg vil gjøre folk sjeldnere enn fint gull og mennesker sjeldnere enn gull fra Ofir. Derfor vil jeg ryste himmelen, og jorden skal skjelve og fare opp fra sitt sted ved Herrens, hærskarenes Guds harme og på hans brennende vredes dag» (Es 13,4–13). Herrens dag er såvisst ikke noe å spøke med eller le overbærende av. Den bevirker den største kataklysmiske omveltning på jordkloden siden Noahs syndflod.

Tiden umiddelbart før Jesu annet komme kjennetegnes av store omveltninger på jordkloden. Det skal skje tegn i sol og måne, og et «stjerneregn» eller meteorregn av uovertrufne dimensjoner vil bli et utrolig fantastisk syn på himmelen. Men under de rådende forhold er det ingen som kan glede seg over dette utrolige scenariet. Det er en stor trengselstid. Guds folk som venter på Jesu komme, kan derimot løfte sine hoder i fortrøstning om at denne verdens elendighet snart tar slutt

Men på Noahs tid hånte menneskene Noah, «rettferdighetens forkynner» for det de oppfattet som dommedagsforkynnelse, og fordi han bygde et stort skip på tørt land. «Ved tro bygde Noah, i hellig frykt, en ark til frelse for sin husstand, etter at han var blitt varslet av Gud om det som ennå ikke var sett» (Heb 11,7). «Og slik som det var i Noahs dager, slik skal det også være i Menneskesønnens dager. De åt og drakk, de tok til ekte og ble gitt til ekte — like til den dag da Noah gikk inn i arken. Så kom vannflommen og ødela dem alle» (Luk 17,26–27). Som det var på Noahs dager, slik vil det være på Herrens dag. Noah ble varslet om det som hittil ikke var blitt sett — ingen hadde noensinne sett regn. Det var et annet økosystem i tiden før syndfloden. Det regnet ikke, men det steg en damp opp av jorden og vannet vegetasjonen (1 Mos 2,6). Noah ble nok regnet som en halvgal dommedagsprofet, og slik er det i dag. Å forkynne Guds fulle råd mht «Herrens dag» blir av flertallet regnet som «dommedagsforkynnelse» man trekker overbærende på skuldrene av. Men Noahs syndflod var såvisst ingen ting å trekke på skuldrene av. Det var det nok ingen som gjorde da den globale katastrofen rammet jordkloden. Syndfloden kom og tok dem alle, står det. Herrens dag er heller ingen ting å trekke på skuldrene av. Det er det nok heller ingen som gjør når den globale omveltningen er et faktum og menneskene går rundt i blinde av angst og forferdelse.

«Ve oss, for en dag! For nær er Herrens dag. Den kommer med ødeleggelse fra Den Allmektige» (Joel 1,15). «Herren lar sin røst høre foran sin fylking. For hans hær er veldig stor, og sterk er den som fullbyrder hans ord. Stor og forferdelig er Herrens dag — hvem kan utholde den?» (Joel 2,11.) «Nær er Herrens dag, den store. Den er nær og kommer med stor hast. Hør! Det er Herrens dag! Full av angst skriker da kjempen. En vredens dag er den dagen, en dag med nød og trengsel, en dag med omveltning og ødeleggelse, en dag med mørke og mulm, en dag med skyer og skodde, en dag med basunklang og hærskrik mot de befestede byer og de høye murtinder. Da vil jeg sette slik angst i menneskene at de går der som blinde, fordi de har syndet mot Herren. Deres blod skal utøses som støv, og deres kjøtt som møkk. Verken deres sølv eller deres gull skal kunne berge dem på Herrens vredes dag. Ved hans nidkjærhets ild skal hele jorden bli fortært. For han vil gjøre ende, ja, brått gjøre ende på alle dem som bor på jorden» (Sef 1,14–18).

I Noahs dager før syndfloden var menneskenes ondskap ubeskrivelig: «Herren så at menneskenes ondskap var stor på jorden, og at alle tanker og hensikter i deres hjerter var onde hele dagen lang. . . .Men jorden var fordervet i Guds øyne, den ble full av vold. Og Gud så jorden, og se, den var fordervet, alt kjød hadde fordervet sin ferd på jorden» (1 Mos 6,5.11–12). Gud måtte derfor utrydde menneskene av jorden, og bare åtte sjeler ble reddet i arken. I endens tid har igjen menneskenes ondskap igjen nådd et høydepunkt, og syndens beger renner over. Gud må igjen gripe inn, og det blir et meget stort mannefall, både under trengselstiden og ved Jesus gjenkomst. Men det blir likevel mennesker tilbake på jorden. Det går klart frem både av Esaias kap. 24, Sakarias kap. 14 og andre steder.

Mammon og materialismens gud faller i grus, og menneskene ønsker å skjule seg for Herren Jesus, som de har forkastet: «Folk skal gå inn i fjellhulene og i jordens kløfter for Herrens gru og for hans høyhets herlighet, når han reiser seg for å forferde jorden. På den dag skal menneskene kaste sine guder av sølv og gull, som de har laget for å tilbe dem, bort til muldvarpene og flaggermusene, og gå inn i fjellkløftene og i berghulene for Herrens gru og for hans høyhets herlighet, når han reiser seg for å forferde jorden» (Es 2,19–21). «Kongene på jorden og stormennene og hærførerne og de rike og de mektige, hver trell og hver fri mann, gjemte seg i hulene og mellom berghamrene. Og de sier til fjell og klipper: Fall over oss og skjul oss for hans åsyn som sitter på tronen, og for Lammets vrede. For deres store vredesdag er kommet, og hvem kan da bli stående?» (Åp 6,15–17). Ja, hvem kan bli stående på denne dag?

«Herren skal brøle fra Sion, han lar sin røst høre fra Jerusalem. Himmel og jord skal skjelve. Men Herren er en tilflukt for sitt folk og et vern for Israels barn» (Joel 3,21). «Herren er god, et vern på trengselens dag. Han kjenner dem som tar sin tilflukt til ham» (Nah 1,7). «Om tusen faller ved din side og ti tusen ved din høyre hånd — til deg skal det ikke nå. Du skal bare se det med dine øyne, se hvordan de ugudelige får sin lønn. For du, Herre, er min tilflukt! Den Høyeste har du gjort til din bolig. Intet ondt skal ramme deg, og ingen plage skal komme nær til ditt telt. For han skal gi sine engler befaling om deg, at de skal bevare deg på alle dine veier» (Sal 91,7–11). Men det blir en gjengjeldelsens dag for de som har forkastet Jesus og hans frelse. Det blir ubeskrivelige scener som vil utspille seg på jorden i denne tiden.

• Menneskene blir slått med voldsom skrekk, og de skriker og jamrer seg i redsel

• Herrens dag kommer som en ødeleggelse fra Gud

• Herrens dag er fryktelig, den er full av harme og brennende vrede

• På Herrens dag skal Gud hjemsøke menneskene for deres ondskap og de ugudelige for deres synd. De som har ødelagt jorden, skal selv bli ødelagt (Åp 11,18)

• Hvem kan utholde Herrens dag? roper profetene

• På Herrens dag skriker de stolte av slik angst at de går rundt som i blinde

• Herrens dag er en dag med nød og trengsel, omveltning og ødeleggelse

• På Herrens dag skal menneskene i sin skrekk søke tilflukt i huler og kløfter

• På Herrens dag vil verken posisjon og makt, rikdom, sofistikert teknologi og menneskelige påfunn som bunkerser i fjellet kunne berge dem. Selve jordskorpen sprekker; hvert fjell og hver øy blir flyttet fra sitt sted, står det (Åp 6–14; 16,18– 20) — med bunkerser og det hele.

• På Herrens dag skjer det store tegn i himmellegemene som setter ytterligere angst i menneskene

• Det blir en drastisk reduksjon av folketallet på jorden. Menneskene blir sjeldnere enn «gull fra Ofir». Esaias 24 forteller at det blir få mennesker tilbake, så noen blir det jo.

Profeten Esaias (kap. 24) sier at jordkloden i tiden like før Jesu annet komme vil «svinge hit og dit», dvs. tippe over i sin rotasjonsakse, trolig på grunn av et passerende himmellegeme. Dette skaper store spenninger i jordskorpen, som igjen skaper store jordskjelv en rekke steder på kloden. «Fjellene smelter som voks», sier salmisten, som i sitt eget språk beskriver stor vulkansk aktivitet og flytende lava

Kataklysmiske omveltninger

Det skjer store naturkatastrofer og globale omveltninger på jorden under trengselstiden og ved Jesu gjenkomst. Etter Bibelens beskrivelser er det neppe for meget sagt at disse katastrofene og omveltningene ikke har hatt sin like siden Noahs syndflod. Dette er ingen overdrivelse. Enhver som leser hva Skriften sier om «Herrens dag», vil forstå at det dreier seg om noe helt utenom det vanlige — katastrofer som ryster jorden i dens grunnvoller.

«Jorden brister, ja, den brister. Jorden revner, ja, den revner. Jorden rystes, ja, den rystes. Jorden skal rave som en drukken mann og svinge hit og dit som en vakthytte. Dens misgjerning skal tynge på den, den skal falle og ikke reise seg mer. På den tid skal Herren hjemsøke himmelens hær i det høye og jordens konger nede på jorden. De skal samles sammen som fanger i hulen og settes fast i fengslet. Og etter lang tid skal de få sin straff» (Es 24,19–22). En ytre påvirkning river og sliter i jordkloden, som «vakler» i sin rotasjonsakse. Dette har skjedd tidligere i jordens historie, bl.a ved Noahs syndflod, og årsaken er høyst sannsynlig et større himmellegeme som passerer så nær jorden at gravitasjonskreftene får jorden til å «rave som en drukken mann» og «svinge hit og dit». På grunn av tregheten, vil denne oppførselen fra jordens side skape enorme spenninger i jordskorpen, som revner og slår sprekker. Det fremkaller megajordskjelv og sterk vulkansk aktivitet. Jorden «brister», «revner» og «rystes», står det. Dette er en meget slående beskrivelse av bieffektene fra en sterk, ytre påvirkning som påvirker jordaksen. Fordi jordskorpen slår revner, vil det oppstå sterk vulkansk aktivitet som spyr ut store mengder flytende magma. Profeten beskriver dette med sine egne ord, slik han oppfattet det: «Herren regjerer! Jorden skal fryde seg, mange øyer skal glede seg. Skyer og mørke omgir ham. Rettferd og rett er hans trones grunnvoll. Ild går foran ham, og den fortærer hans fiender rundt omkring. Hans lyn opplyser jorderike. Jorden ser det og bever. Fjellene smelter som voks for Herrens åsyn, for ham som er all jordens Herre» (Sal 97,1–5).

Det vil også skje gigantiske, elektriske utladninger mellom jorden og det passerende himmellegeme. Dette vil arte seg som lyn av en størrelsesorden menneskene ikke har sett maken til. «For se, Herren går ut fra sin bolig. Han stiger ned og farer fram over jordens høyder. Fjellene smelter under ham, og dalene revner — som voks for ilden, som vann når det øses ut over et stup» (Mika 1,3–4). «Fjellene skjelver for ham og haugene smelter. Jorden bever for hans åsyn, jorderike og alle de som bor der. Hvem holder stand mot hans harme? Hvem holder ut hans brennende vrede? Hans harme strømmer fram som en ild, og fjellene styrter sammen for ham» (Nah 1,5–6). «Fjellene smelter som voks», dalene revner og «fjellene skjelver» — En slående beskrivelse av kraftige jordskjelv som får jordskorpen til å revne og flytende magma som velter frem av den sterke vulkanske aktivitet som påvirkningene av det passerende himmelegeme medfører. «Blås i basun på Sion! Blås alarm på mitt hellige berg! La alle som er i landet beve. For Herrens dag kommer — den er nær, en dag med mørke og mulm, en dag med skyer og skodde som folder seg ut over fjellene som morgenrøde — et stort og mektig folk. Det har ikke hatt sin like i svunnen tid, og skal heller ikke få sin like i år som kommer, fra slekt til slekt. . . .Som larm av vogner lyder det når de hopper over fjelltoppene, det lyder som når flammene fortærer halm. De er et sterkt folk, rustet til krig. . . .Foran dem skjelver jorden, og himmelen rister. Sol og måne sortner og stjernene slutter å skinne. Herren lar sin røst høre foran sin fylking. For hans hær er veldig stor, og sterk er den som fullbyrder hans ord?» (Joel 2,1.2.5.10–11.) Igjen en beskrivelse av et megajordskjelv: «Foran dem skjelver jorden og himmelen rister». Solen og månen blir formørket. Dette kan også delvis skyldes den sterke vulkanske aktiviteten som følger, der enorme mengder støv og aske blir kastet opp i atmosfæren. Profeten Habakkuk forutsier også enorme jordskjelv i tiden rundt «Herrens dag» Jorden ryster, fjell bever og revner og hauger synker, sier han:

De fire første seglene (beskrevet som fire ryttere) i Åpenbaringen 6, skildrer stor trengsel, krig, hungersnød, epidemier og forfølgelse av de kristne i tiden like før Jesu annet komme. Det er ingen grunn til å legge skjul på at tiden like før Jesu annet komme blir en trengselstid som ikke har hatt sin like i hele verdenshistorien. Både profeten Daniel (kap. 12,1) og Jesus (Matt 24) bekrefter det

«Gud kommer fra Teman, Den Hellige fra Paran-fjellet. Sela. Hans prakt dekker himmelen, og jorden er full av hans herlighet. En glans som solens lys bryter fram, stråler omgir ham, og i dem er hans makt skjult. Pest går fram for hans åsyn, og sott følger i hans fottrinn. Han stiger fram og ryster jorden. Han ser opp og får folkene til å skjelve. De evige fjell sprenges i stykker. De eldgamle hauger synker sammen. Hans gange er som i eldgammel tid» (Hab 3,3–6). Profeten Habakkuk sier også at solen og månen skal «stå stille» på Herrens dag: Fjellene ser deg og bever. Vannstrømmer styrter fram. Avgrunnen lar sin røst høre, den løfter sine hender mot det høye. Sol og måne står stille i sin bolig for lyset av dine piler, som farer fram, for glansen av ditt lynende spyd» (Hab 3,10–11). Det som skjedde med Israelfolket i fordums dager var et forbilde på det som skal skje i endens tid. Da Josva var i ferd med å føre Israel inn i Kanaans land, sto solen og månen stille på himmelen nesten en hel dag: «På denne dagen da Herren gav amorittene i Israels barns hånd, talte Josva til Herren, han sa så hele Israel hørte det: Stå stille, sol, i Gibeon, og du måne, i Ajalons dal! Og solen stod stille, og månen ble stående inntil folket hadde fått hevn over sine fiender. Står det ikke skrevet så i 'Den rettskafnes bok': — Solen ble stående midt på himmelen og drygde nesten en hel dag, før den gikk ned» (Josva 10,12–13). Med andre ord: Hastigheten av jordakseforskyvningen var synkron med jordrotasjonen, men i motsatt retning. Dermed oppsto den illusjon at solen og månen «sto stille». Det er et lignende fenomen med månen, der månens rotasjon er synkron med jordrotasjonen, slik at månen alltid vender den ene siden mot jorden.

Det er trolig det samme som vil skje på Herrens dag, da solen og månen igjen vil «stå stille». Legg merke til at Gud på nytt, i de siste dager, vil gjøre sin gjerning som han gjorde på Josvas tid, i Gibeons dal: «For Herren skal reise seg likesom ved Perasim-fjellet, som i dalen ved Gibeon skal han bli vred. Han gjør sin gjerning, en underlig gjerning. Han utretter sitt arbeid, et uhørt arbeid» (Es 28,21). I forbindelse med dette naturfenomenet nevner også Habakkuk «lyset av dine piler, som farer fram, for glansen av ditt lynende spyd». Hvordan ville ellers en profet som levde i oldtiden beskrive med sine egne ord et «stjerneregn», dvs. en fantastisk meteorsverm og ildkuler? For ham fortone meteorsvermen seg som «lysende piler» og ildkulene som «lynende spyd» på himmelen. Det er dette Jesus snakker om i Matt 24, da «stjernene skal falle ned fra himmelen» og «himmelens krefter skal rokkes». Johannes beskriver det slik: «Og himmelens stjerner falt ned på jorden, som et fikentre kaster ned sine umodne fiken når det ristes av sterk vind» (Åp 6,13). Alt dette kosmiske avfallsmateriale som faller ned på jorden følger i kjølvannet av et passerende himmellegeme.

«. . .lyset av dine piler som farer frem, for glansen av dine lynende spyd» slik beskriver profeten Habakkuk det som utvilsomt er et nedslag av meteorer/asteroider på jorden i endens tid, samt en stor meteorsverm. Det er en skildring av de tegn i sol og måne Jesus snakket om i Matt 24

For Habakkuk fortonte dette seg som «lyset av dine piler, som farer fram, for glansen av ditt lynende spyd». Også profeten Joel nevner store tegn i sol og måne som skal skje i tiden like før Herrens dag: «Og jeg vil gjøre underfulle tegn på himmelen og på jorden: blod og ild og røksøyler. Solen skal forvandles til mørke og månen til blod, før Herrens dag kommer, den store og forferdelige» (Joel 3,3–4). På denne tiden vil også jorden bli rammet av minst to asteroidnedslag og et meteorregn. De tre første basunene i Åp 8 beskriver disse nedslagene og de store konsekvenser det vil få jordens økosystem. Tredjeparten av all vegetasjon på jorden blir ødelagt, store flodbølger eller tsunamier etter et større nedslag i havet skaper storkatastrofer («hav og brenninger bruser»), himmelen blir formørket (kan hende på grunn av støv og aske etter nedslagene, samt utstrakt vulkanisme), og ferskvannskildene på jorden blir ødelagt. I tillegg står det i Åp 11,6 at det ikke skal komme regn i 3½ år, og den store tørken og hungersnøden som profeten Joel beskriver i kap 1, finner sted — og rammen er «Herrens dag» (v. 15). Derfor er «Herrens dag» ingen ting å spøke med eller le av!

Trengselstidens avslutning

Når den store trengselstiden er slutt, blir det sjette seglet åpnet, og tegnene i sol og måne, et voldsomt jordskjelv, og en utrolig meteorsverm finner sted: «Men straks etter de dagers trengsel skal solen bli formørket og månen skal ikke gi sitt skinn. Stjernene skal falle ned fra himmelen, og himmelens krefter skal rokkes» (Matt 24,29). Apostelen Johannes beskriver denne begivenheten med disse ordene: «Og jeg så da Lammet åpnet det sjette seglet — og se: Det ble et stort jordskjelv, og solen ble svart som en sekk av hår, og hele månen ble som blod. Og himmelens stjerner falt ned på jorden, som et fikentre kaster ned sine umodne fiken når det ristes av sterk vind. Og himmelen vek bort, likesom en bokrull som rulles sammen. Og hvert fjell og hver øy ble flyttet fra sitt sted. Kongene på jorden og stormennene og hærførerne og de rike og de mektige, hver trell og hver fri mann, gjemte seg i hulene og mellom berghamrene. Og de sier til fjell og klipper: Fall over oss og skjul oss for hans åsyn som sitter på tronen, og for Lammets vrede. For deres store vredesdag er kommet, og hvem kan da bli stående?» (Åp 6,12–17). Det blir et megajordskjelv av slike dimensjoner at «hvert fjell og hver øy ble flyttet fra sitt sted». Fjellene ryster og revner, og haugene synker, sa de gammeltestamentlige profeter om denne begivenheten.

Det er trolig det samme jordskjelvet som skjer under den syvende plagen, ved tiden for Jesu gjenkomst: «Den syvende engelen tømte sin skål ut i luften. Og en veldig røst kom fra tronen i templet i himmelen, og sa: Det er skjedd! Det kom lyn og røster og tordendrønn. Og det kom et stort jordskjelv, et slikt som ikke har vært fra den tid menneskene ble til på jorden – et slikt jordskjelv, så stort. Den store by ble delt i tre deler, og folkenes byer falt i grus. Og Gud kom i hu Babylon, den store, så han gav den begeret med hans strenge vredes vin. Hver en øy vek bort, og fjell ble ikke funnet. Og fra himmelen falt hagl så svært som hundre pund ned på menneskene. Men de spottet Gud for haglets plage, for plagen var meget stor» (Åp 16,17–21). Her forsvinner også både øyer og fjell. Jorden har trolig aldri opplevd større jordskjelv siden katastrofene rundt Syndfloden, da det trolig også var store jordskjelv, selv om Bibelen ikke sier det med rene ord. Men det står at «alle kilder i det store dyp» «brast» (heb.: bawkah = sprekke, revne, kløyve) (1 Mos 7,11), noe som tyder på megajordskjelv som fikk jordskorpen til å sprekke og blottlegge store underjordiske vannreservoarer under høyt trykk (artesiske brønner).

«Herrens dag» er som vi har sett ikke noe å spøke med eller å feie vekk med et likegyldig skuldertrekk. Det er snakk om den største mangfoldige naturkatastrofe som har rammet jordkloden siden Noahs Syndflod. Her hjelper det ikke med bunkerser inne i fjellene som statsledere og andre VIP har latt bygge for å sikre seg selv. Alt forsvinner i ruinhaugene. Bunkersene blir selvmordsgraver. «For se, Herren skal komme i ild, og hans vogner skal være som stormvind. Han kommer for å gjøre gjengjeld i sin glødende vrede og med truende flammer. For med ild skal Herren holde dom og med sitt sverd skal han slå alt kjød. Mange skal det bli som Herren slår i hjel» (Es 66,15–16). I tillegg til de store naturkatastrofene som skal skje, vil det også bli en drastisk reduksjon av folketallet på jorden. Det kan være snakk om flere milliarder mennesker. Eksempelvis vil en tredjedel av menneskene omkomme under den sjette basun (Åp 9,18). Bare dette er over to milliarder mennesker.

Verdens statsoverhoder anført av Satan og hans demoner (trolig i menneskeskikkelse) vil ruste seg til storkrig mot Jesus når han kommer. Dette blir beskrevet i Åp 16 og 19. Hele arsenalet av djevelske masseødeleggelsesvåpen vil trolig bli tatt i bruk, også fra verdensrommet, men Jesus er seierherre. Ingen våpen kan skade Frelseren

Harmageddon

De syv siste plager (Åp. 16) utgjør siste fase i trengslene og kalamitetene før Jesu annet komme. Under den fjerde plage blir «dyrets trone» formørket, og Antikristens «nye verdensorden» står foran sin kollaps. Under den sjette plage samler ondskapens triumvirat som på den tid regjerer jorden — Satans «treenighet» — statslederne på jorden til et stort toppmøte, trolig i Jerusalem. Hensikten med toppmøtet er trolig å iverksette tiltak mot noe de oppfatter som en trussel fra verdensrommet. Sannsynligvis aner de at noe er i gjære — i det minste vet Satan (dragen) og hans lakeier at Jesu annet komme er overhengende, og Satan forbereder et storangrep på ham når han kommer, med det fåfengte håp om å ødelegge sin store fiende.

«Den sjette engelen tømte sin skål ut i den store elv Eufrat. Og vannet i den tørket bort, for at det skulle ryddes vei for kongene fra Østen. Og jeg så at det av dragens munn og av dyrets munn og av den falske profets munn kom ut tre urene ånder som lignet padder. Det er djevleånder som gjør tegn. De går ut til kongene i hele verden for å samle dem til krigen på Guds, Den Allmektiges store dag. . . .Og han samlet dem på det sted som på hebraisk heter Harmageddon» (Åp 16,12–14.16). Dette er trolig «Har-moed», som betyr «Forsamlingens fjell», dvs. Jerusalem, som på den tid er hovedstaden i «Den nye verdensorden», der Antikristen sitter. Det er det som er den virkelige årsak til at USA og vestmaktene, inspirert og illuminert av mørkets fyrste, utvikler det ene djevelske våpen etter det andre, med muligheter til å kunne brukes fra verdensrommet. Det er derfor USA ruster opp i satellittverdenen og prøver å monopolisere denne. Den ultimate hensikt med denne djevelske våpenutviklingen og opprustningen av det nære verdensrom, er å bruke hele dette våpenarsenalet mot Jesus når han kommer.

Det såkalte «slaget ved Harmageddon» blir tidenes største militære konfrontasjon, og motstanderen er ingen ringere enn Frelseren Jesus - Kongers Konge og Herrers Herre - som går seirende ut av striden mot ondskapens makter

Dette forstår de sikkert ikke selv, gudsfornektere som de er. Men Satan bruker dem i dette øyemed. Helt siden syndens oppkomst har Satan forsøkt å ødelegge sin erkefiende. I særlig grad prøvde han seg mens Jesus vandret her på jorden for to tusen år siden. Men alle hans forsøk mislyktes. Han vet imidlertid at Jesus kommer tilbake — Satan kjenner Bibelen fra perm til perm! — og han kjenner tidenes tegn bedre enn de fleste. Så vil han sette inn et storangrep mot Jesus når han kommer, og ta i bruk hele arsenalet av djevelske våpen han har sørget for å utvikle. Dette storangrepet mot Jesus vil Satan trolig sette i gang fra verdensrommet idet Jesus nærmer seg jorden. Det vil bli en «Star Wars» av format! Men også denne gangen taper Satan kampen, selv med tidenes største arsenal av djevelske våpen til rådighet som han har utviklet til det formål. Jesus, Kongenes Konge, står igjen som seierherre. «Og jeg så himmelen åpnet — og se: En hvit hest. Og han som sitter på den, heter Trofast og Sannferdig, og han dømmer og strider med rettferdighet. . . .På sin kledning og på sin hofte har han et navn skrevet: Kongers konge og herrers herre. . . . Jeg så dyret og jordens konger med sine hærer samlet til krig mot ham som satt på hesten, og mot hans hær. . . .Og dyret ble grepet, og sammen med det den falske profet, han som hadde gjort tegn for dyrets øyne, og med disse tegn hadde forført dem som tok dyrets merke og tilbad dets bilde. Disse to ble kastet levende i ildsjøen som brenner med svovel» (Åp 19,11.16.19–20). Satan har tapt kampen i denne omgang, og han blir forvist til «avgrunnen» (abussos) i tusen år: «Og jeg så en engel stige ned fra himmelen med nøkkelen til avgrunnen og en stor lenke i sin hånd. Han grep dragen, den gamle slange, som er djevelen og Satan, og bandt ham for tusen år, og kastet ham i avgrunnen, lukket til og satte segl over ham, for at han ikke lenger skulle forføre folkeslagene — ikke før de tusen år var til ende. Deretter skal han slippes løs en kort tid» (Åp 20,1–3).

Jerusalem har alltid vært et stridens eple.Det er knapt noen by på denne jord som har vært mer omstridt og ettertraktet enn nettopp Jerusalem. Profetene forteller at denne byen vil bli krigsskueplassen for en storkrig i endens tid, og at den deretter vil bli hovedsetet for Kongenes Konge - Jesus - når han oppretter sitt fredsrike. Se f.eks. Esaias 24, Sakarias 14, Esaias 24, Esekiel 37 etc.

Sakarias, kap. 14 antyder også at det vil bli en krig mot Jerusalem ved tiden for Jesu annet komme. Byen er inntatt av «hedninger» (nasjoner/folkeslag) som har beleiret den i 3½ år (Åp 11,2), og den må frigjøres før Jesus kan sette seg som konge der. I den forbindelsen vil Oljeberget revne og bli til en stor dal/slette, og det skjer tegn i sol og måne. Så vil Jesus regjere fra Jerusalem. (Sak 14,1–21). Det vil trolig også skje store topografiske endringer i området ved tiden for Jesu annet komme. Tidenes største jordskjelv som får øyer og fjell til å forsvinne etc. vil bevirke store endringer i området.

«Det kom lyn og røster og tordendrønn. Og det kom et stort jordskjelv, et slikt som ikke har vært fra den tid menneskene ble til på jorden — et slikt jordskjelv, så stort. Den store by ble delt i tre deler, og folkenes byer falt i grus. Og Gud kom i hu Babylon, den store, så han gav den begeret med hans strenge vredes vin. Hver en øy vek bort, og fjell ble ikke funnet. Og fra himmelen falt hagl så svært som hundre pund ned på menneskene. Men de spottet Gud for haglets plage, for plagen var meget stor» (Åp 16,18–21). «Lyn» og «tordendrønn» forårsaket av elektriske utladninger mellom jorden og et passerende himmellegeme. En lynstorm av megaformat. Det blir noe ganske annet enn en lokal lynstorm! Men av ruinene og ørkenen vil Jesus deretter gjøre området til et land som «flyter av melk og honning»: «Det glødende sandhavet skal bli til en sjø, det tørste land til vannrike kilder. På det sted hvor sjakalene hvilte, er det vekst av siv og rør. Det skal være en ryddet vei, og den skal kalles den hellige vei. Ingen uren skal gå på den, men den hører hans folk til. Ingen veifarende, ikke engang dårer, skal fare vill. Der skal ingen løve være, intet rovdyr skal komme opp på den, de skal ikke finnes der. Men de gjenløste skal ferdes der. Herrens forløste skal vende tilbake og komme til Sion med frydesang. Evig glede er det over deres hode. Fryd og glede skal de nå, sorg og sukk skal fly» (Esaias 35,7–10). Og dette er ikke en beskrivelse av den nye jord, som blir noe helt annet.

Oppstandelse og samling av Guds folk

Ved Jesu gjenkomst skjer den første oppstandelse: «Salig og hellig er den som har del i den første oppstandelse. Over dem har den annen død ingen makt. De skal være Guds og Kristi prester, og regjere med ham i tusen år» (Åp 20,6). Dette er livets oppstandelse, en oppstandelse av de som er døde i Jesus. «For dette sier vi dere med et ord av Herren: Vi som lever og blir tilbake inntil Herren kommer, skal aldeles ikke komme i forveien for dem som er sovnet inn. For Herren selv skal komme ned fra himmelen med et bydende rop, med overengels røst og med Guds basun, og de døde i Kristus skal først oppstå. Deretter skal vi som lever, som er blitt tilbake, sammen med dem rykkes opp i skyer, opp i luften, for å møte Herren. Og så skal vi for alltid være sammen med Herren» (1 Tess 4,15–17). Det er på denne tiden at Gud samler sitt folk, både de som lever og de som er stått opp: «Han skal sende ut sine engler med veldig basunklang, og de skal samle hans utvalgte fra de fire vindretninger, fra himmelens ene ende til den annen» (Matt 24,29–31). Alle de rettferdige deretter rykket opp i «skyer» for å møte Jesus i luftrommet over jorden. Det er åpenbart en tredje gruppe mennesker som også står opp fra sine graver på denne tid — de som var medvirkende til Jesu korsfestelse:

«Se, han kommer med skyene, og hvert øye skal se ham, også de som har gjennomstunget ham. Og alle jordens slekter skal gråte sårt over ham. Ja, amen» (Åp 1,7). Hvis de som «gjennomstunget ham» skal være vitne til hans gjenkomst, må de nødvendigvis stå opp for å være vitner til denne storslåtte begivenhet. Det er trolig dette profeten Daniel refererer til når han sier: «Og de mange som sover i jordens muld, skal våkne opp, noen til evig liv, noen til skam og evig avsky» (Dan 12,2). Jesus sa rett ut til de som var medvirkende til hans død, at de skulle se ham komme med himmelens skyer: «Og Jesus sa: Jeg er. Dere [fariseerne, de som dømte ham til døden] skal se Menneskesønnen sitte ved Kraftens høyre hånd og komme med himmelens skyer» (Mark 14,62).

Denne tredje gruppen som står opp når Jesus kommer, er trolig ikke stor, kan hende bare en håndfull personer. Paulus sier at Guds folk, både de som lever og de som er stått opp i oppstandelsen, skal rykkes opp i skyer for å møte Jesus, og at de deretter alltid skal være med ham. Men vi må ikke lese noe inn i teksten som ikke står. Det står ikke at Jesus fører sitt folk til himmelen, det står bare at Guds folk skal møte ham i luften. Det står ikke i disse versene hvor han deretter vil føre dem.

Men det gjør derimot profeten Esekiel: «Så sier Herren Herren: Se, jeg åpner deres graver, og lar dere, mitt folk, stige opp av gravene, og jeg fører dere til Israels land. Og dere skal kjenne at jeg er Herren, når jeg åpner deres graver og lar dere, mitt folk, stige opp av gravene. Og jeg vil gi min Ånd i dere, og dere skal bli levende. Og jeg vil bosette dere i deres land» (Esek 37,12–14). Paulus sier at både de oppstandne og de levende skal møte Jesus i luften. Og Esekiel sier klart hvor han vil føre dem (og her snakker han om de oppstandne), nemlig til Israels land. Det er Jesus selv som fører dem dit, står det. Det skjer ikke med fly, buss, bil, sykkel og emigrantskip, men trolig i de «skyer» de hellige blir rykket opp i. Bibelen sier meget klart at det er han selv som vil føre dem dit, og han gjør det på sin måte. Jesus vil selvsagt føre sitt folk dit han selv skal oppholde seg, og det står klart i Guds Ord at han vil sitte i Jerusalem som konge over hele jorden.

Guds rike blir opprettet

Kong Nebukadnesar drømte om et stort bilde av fire metaller, samt føtter av jern og leire. En stor stein traff bildet på føttene, og alle de fire verdensrikene ble ødelagt på samme tid, noe som tyder på samtidig eksistens. Det er sannsynlig det samme som de fire dyrene i Daniel 7 — fire verdensriker i forbindelse med «Den nye verdensorden» i endens siste tid. Daniel tydet drømmen for kongen, og sa at steinen som traff føttene på bildet, en begivenhet som førte til at alle de andre rikene ble knust på samme tid, var Guds rike, som skulle bli opprettet i de dager — et evig rike. «Og i disse kongers dager vil himmelens Gud opprette et rike som i all evighet ikke skal ødelegges. Dette riket skal ikke bli overgitt til noe annet folk. Det skal knuse og gjøre ende på alle de andre rikene, men selv skal det stå fast i evighet» (Dan 2,44). Dette er en begivenhet som skjer ved Jesu gjenkomst, ved begynnelsen av de tusen år. På den tid blir også Satan og hans engler fengslet i «avgrunnen»:

«Og jeg så en engel stige ned fra himmelen med nøkkelen til avgrunnen og en stor lenke i sin hånd. Han grep dragen, den gamle slange, som er djevelen og Satan, og bandt ham for tusen år, og kastet ham i avgrunnen, lukket til og satte segl over ham, for at han ikke lenger skulle forføre folkeslagene — ikke før de tusen år var til ende. Deretter skal han slippes løs en kort tid» (Åp 20,1–3). Profeten Esekiel sier det på denne måten, idet han beskriver den samme begivenheten: «På den tid skal Herren hjemsøke himmelens hær i det høye og jordens konger nede på jorden. De skal samles sammen som fanger i hulen og settes fast i fengslet. Og etter lang tid skal de få sin straff [etter 1000 år, Åp 20]. Månen skal blyges, og solen skamme seg. For Herren, hærskarenes Gud, er konge på Sions berg og i Jerusalem» (Esaias 24,21–23). Da Jesus sto på Oljeberget sammen med disiplene og sa noen avskjedord til dem før sin himmelfart, spurte disiplene ham om han «på den tid» ville gjenreise riket for Israel: «De som nå var kommet sammen, spurte ham og sa: Herre, er det på den tiden du vil gjenreise riket for Israel?» (Ap gj 1,6). Men Jesus gjorde det meget klart for dem at det var Gud selv som fastsatte «tider eller timer»: «Han sa til dem: Det er ikke deres sak å vite tider eller timer som Faderen har fastsatt av sin egen makt» (Ap gj 1,7). Med andre ord: Gud har fastsatt en tid da han vil opprette sitt rike. Den tiden blir markert ved at steinen treffer føttene på Nebukadnesars bilde ved Jesu gjenkomst. På samme måte gjorde engelen Gabriel det meget klart for profeten Daniel at Gud har fastsatt en bestemt tid for enden: «Og han sa: Se, jeg vil nå kunngjøre deg hva som skal skje i vredens siste tid. For synet sikter til den tid som er fastsatt for enden» (Dan 8,19). Og den tid blir markert ved konfrontasjonen mellom væren og gjetebukken (Vestmaktene anført av USA kontra den islamske verden — Midtøsten). Profeten Sakarias sier også at det vil skje tegn i sol og måne ved tiden for Jesu gjenkomst, og at Jesus da skal bli konge over hele jorden, med Jerusalem som hovedstad. Det er steinen som treffer føttene og vokser til det globale gudsrike. «Da skal Herren min Gud komme, og alle hellige med deg, min Gud! På den dag skal lyset bli borte, de herlige himmellys skal bli formørket. Det skal komme én dag — Herren kjenner den — det skal verken være dag eller natt, men mot kveldstid, da skal det bli lys. På den dag skal levende vann strømme ut fra Jerusalem, den ene halvdel til havet i øst og den andre halvdel til havet i vest. Både sommer og vinter skal det være slik. Da skal Herren bli konge over hele jorden. På den dag skal Herren være én og hans navn ett» (Sak 14,5–9).

«Dere skal kjenne at jeg er Herren deres Gud, som bor på Sion, mitt hellige berg. Og Jerusalem skal være et hellig sted. Fremmede skal aldri mer trenge inn der» (Joel 3,22). «Men hver i sin egen avdeling: Kristus er førstegrøden. Deretter skal de som hører Kristus til, bli gjort levende ved hans komme. Deretter kommer enden, når han overgir riket til Gud og Faderen, etter at han har tilintetgjort all makt og all myndighet og velde. For han skal herske som konge til han får lagt alle sine fiender under sine føtter» (1 Kor 15,23–25).

Dom

Jesus gjør det klart at når han kommer og oppretter sitt rike, vil det foregå en dom, der «sauene» og «geitene» (rettferdige og urettferdige) vil bli skilt fra hverandre. Kan hende vil denne domsprosessen pågå en del av de tusen årene. Siden det også er «geiter» — de som går fortapt — til stede på den tiden, må det nødvendigvis bety at det er ugudelige mennesker tilbake på jorden som skal samles framfor Jesus. «For Menneskesønnen skal komme i sin Fars herlighet med sine engler, og da skal han gi enhver igjen etter hans gjerning» (Matt 16,27). «Men når Menneskesønnen kommer i sin herlighet, og alle englene med ham, da skal han sitte på sin herlighets trone. Og alle folkeslag skal samles framfor ham. Han skal skille dem fra hverandre, likesom gjeteren skiller sauene fra geitene» (Matt 25,31–32). «Han skal stille sauene ved sin høyre side, og geitene ved sin venstre. Da skal kongen si til dem [sauene] ved sin høyre side: Kom hit, dere som er velsignet av min Far! Arv det rike som er beredt for dere fra verdens grunnvoll ble lagt» (Matt 25,33–34).

«Så skal han si til dem [geitene] på venstre side: Gå bort fra meg, dere som er forbannet, til den evige ild, som er beredt for djevelen og hans engler» (Matt 25,41). Denne dommen blir fullbyrdet etter de tusen år. «Jeg så troner, og de satte seg på dem, og det ble gitt dem makt til å holde dom. Og jeg så deres sjeler som var blitt halshogd for Jesu vitnesbyrds skyld og for Guds ords skyld, og de som ikke hadde tilbedt dyret eller dets bilde, og som ikke hadde tatt merket på sin panne eller hånd. Og de ble levende og hersket sammen med Kristus i tusen år» (Åp 20,4). «Og jeg så himmelen åpnet — og se: En hvit hest. Og han som sitter på den, heter Trofast og Sannferdig, og han dømmer og strider med rettferdighet. Hans øyne er som ildslue. På hans hode er det mange kroner. Han har en innskrift med et navn som ingen kjenner uten han selv. Han er iført en kledning som er dyppet i blod, og hans navn er Guds Ord. Hærene i himmelen fulgte ham på hvite hester, kledd i fint lin, hvitt og rent. Ut av hans munn går det et skarpt sverd, for at han med det skal slå hedningefolkene. Og han skal styre dem med jernstav. Han tråkker vinpressen med Guds, Den Allmektiges strenge vredes vin. På sin kledning og på sin hofte har han et navn skrevet: Kongers konge og herrers herre» (Åp 19,11–16).

Oppsummering

Jesu gjenkomst, eller annet komme, blir den største begivenhet i jordens historie — den ytre rammen og de fysiske konsekvenser både for jordkloden og dens innbyggere overgår langt hans første komme for to tusen år siden. Begivenhetssekvensen kan stilles opp slik:

• «Den til enden fastsatte tid» kommer og varsler at Jesu gjenkomst nærmer seg.

• Verdenssamfunnet blir kastet inn i en trengselstid som ikke har hatt sin like i jordens historie.

• I løpet av denne tiden skjer det også store naturkatastrofer og tørke som ødelegger økosystemet.

• Når denne trengselstiden er slutt skjer det store tegn i sol og måne, samt et uforlignelig «stjerneregn» eller meteorregn. Et megajordskjelv får fjell og øyer til å forsvinne, og det skjer en forskyvning av jordaksen. Alt dette er tegn på at Jesu komme er overhengende, men det kan også skje ved Jesu annet komme.

• Statslederne på jorden, under ledelse av Satans triumvirat, holder toppmøte i Jerusalem for å planlegge kampen mot Jesus når han kommer.

• Jesus kommer i «himmelens skyer» med alle sine hellige.

• Satan og statslederne på jorden fører krig mot Jesus, men taper kampen.

• Den første oppstandelse (Livets oppstandelse) finner sted, og de levende hellige og de som har stått opp til evig liv blir rykket opp i luftrommet for å møte sin Frelser der. Jesus samler sitt folk fra alle jordens kanter.

• Det blir et stort mannefall blant jordens innbyggere.

• Ifølge løftene til profetene fører Jesus sitt folk til Løftets land.

• Jesus oppretter sitt rike (Guds rike) med Jerusalem som hovedstad.

• Satan og hans falne engler blir fengslet i «avgrunnen», og de tusen årene begynner.

• I denne tiden skal Guds folk regjere sammen med Jesus. De får også makt til å holde dom. Det går ikke klart frem av Skriften hva denne dommen går ut på, men «gjetene» skal skilles fra «sauene»; de frelste skal dømme «Esaus berg» (Edom); de skal dømme engler, de skal dømme Israels tolv stammer, og de skal dømme verden. Det er ikke å legge skjul på at det blir ubeskrivelige tilstander på jorden like før Jesu gjenkomst. Verden vil bli styrt av en tyrann uten sidestykke (Antikrist) i 3½ år, og når han kommer, vil det bli en trengselstid på jorden som aldri har hatt sin like i hele verdenshistorien (Matt 24,15–22; Daniel 11,45; 12,1). Det er sterke ord, og det er slett ingen overdrivelse! Det blir stor forfølgelse og mange martyrer, det blir tørke, hungersnød og tørst, store epidemier, det blir kriger og blodsutgytelse. Under basunene blir jorden rammet av flere asteroid/meteornedslag, det blir store flodbølger, vulkanutbrudd som formørker jorden, samt store jordskjelv. Store deler av vegetasjonen blir ødelagt, og ferskvannskildene blir udrikkelige. «Avgrunnens brønn» (demonenes fengsel) blir åpnet, og 200 millioner demoner/onde ånder invaderer jorden, og under deres virksomhet blir 2 milliarder mennesker drept (1/3 av jordens innbyggere).

Ifølge Esekiel 47 skal Dødehavet, som idag er en saltlake med en saltgehalt på 26-35%, bli et ferskvannseldorado under Guds fredsrike på jord. Det skal vrimle med fisk der, i motsetning til dagens Dødehav, som bare egner seg til å salte fisk med

Det skjer store tegn i sol og måne, som blir formørket og «står stille», det blir et gigantisk meteorregn, og hele jordkloden «raver» og «svinger» mens jordaksen blir forskjøvet. Disse tegnene i himmellegemene og forskyvningen av jordaksen skyldes etter alt å dømme påvirkningen av et større, passerende himmellegeme. Det blir et megajordskjelv av slike dimensjoner at øyer og fjell synker, med gigantiske vulkanutbrudd og lavastrømmer som følge. Jorden rammes av de syv siste plager, der hav og ferskvann blir til «blod», solen brenner menneskene med ild og jorden blir bombardert med haglsteiner på 50 rundt kilo. Til slutt samler statsoverhodene, anført av Satan, seg til en gigantkrig mot Jesus og hans hellige som kommer i himmelens skyer. Da blir trolig all verdens våpenarsenal, både fra satellitter og fra bakken, både kjernefysiske våpen og alt som finnes av høyteknologiske våpen rettet mot Jesus. Det er Satans siste forsøk på å ødelegge sin erkefiende. Men han mislykkes, og så er det slutt. Jesus kommer og stilner stormen. Steinen har truffet føttene på bildet, og det som er tilbake av verdenssamfunnene kollapser. Det blir deretter en massenedslakting av mennesker. Alt dette skjer i løpet av noen få korte år, ca. 3½–7 år!

Det er aldeles ikke noe lystelig bilde — det er rett og slett et skrekkscenario — men er hva Bibelen forteller oss med rene ord skal skje, og tiden er ikke langt unna da veene begynner! Det er like godt å fortelle sannheten som den er, og ikke pakke den inn for «ikke å skremme noen». Mener du at alt dette er en overdrivelse, og slett ikke noe man kan ta alvorlig, eller at det er av underordnet betydning? Det er ingen overdrivelse — det er hva Bibelen selv forteller oss, og det er ingen ting å le av.

Dommedagsprofet?

Er dette et krast og skremmende budskap? Det burde det ikke være, i hvert fall ikke for den kristne. Bibelen pynter aldri på noe som helst. Den pakker ikke sine budskap inn i bomull eller silkepapir, men forteller rett ut hva som skal skje i tiden rundt Jesu gjenkomst. Den forteller rett ut at menneskene på den tid skal falle i avmakt av redsel og gru, men det dreier seg om de ugudelige, de som har forkastet Jesus og hans frelse. Den kristne som har satt sin lit til Gud, skal derimot løfte sitt hode fordi han ser tidenes tegn og forstår at deres Herre og Mester som de har ventet på, er rett rundt hjørnet. «Mennesker faller i avmakt av redsel og gru for det som skal komme over jorden. For himlenes krefter skal rokkes. Da skal de se Menneskesønnen komme i skyen med kraft og stor herlighet. Men når dette begynner å skje, da rett dere opp og løft hodet! For deres forløsning stunder til» (Luk 21,26–28).

Jesu gjenkomst er selve høydepunktet, klimakset i den kristne tidsalder. Den er menighetens store håp i denne verdens mørke. For den kristne er derfor redselsscenene på vår jord som er knyttet til begivenhetene på «Herrens dag», tegn på at hans forløsning nærmer seg. «De sier til seerne: Dere skal ikke se! — og til profetene: Dere skal ikke skue for oss det som rett er! Tal smigrende ord til oss, se synkvervinger!» (Es 30,10). «For det skal komme en tid da de ikke skal tåle den sunne lære, men etter sine egne lyster skal de ta seg lærere i mengdevis, etter som det klør i øret på dem. De skal vende øret bort fra sannheten, og vende seg til eventyr» (2 Tim 4,3–4). Begivenhetene som innvarsler Jesu annet komme er ikke noe å trekke overbærende på skuldrene av og avvise som perifere ting av mindre betydning. Det vil, som nevnt, bli den største omveltning av jordkloden siden Noahs syndflod. Så må vi lære å kjenne tidenes tegn og forstå at tiden for disse enorme omveltningene nærmer seg med stor hast. Verdenssamfunnet er i ferd med å kollapse, både økonomisk og på andre måter, og begivenheter i Midtøsten som markerer at «den for enden fastsatte tid» er kommet, er rett rundt hjørnet. «Land! land! land! Hør Herrens ord!» (Jer 22,29.)

Denne artikkelen er hentet fra innsyn Nr. 3, 2007