Samariahøyden, der Samaria, hovedstaden i Nordriket, Israels hus, lå i sin tid
av Åsmund Kaspersen
Har Gud en plan med Bibelens Israel i de siste dager? Den kristne verden er for tiden sterkt opptatt av dette spørsmålet. Jødene vender tilbake til sitt land, heter det, og de forventer Messias’ komme i nær framtid. Det letes etter paktens ark, og fra enkelte hold meldes det om at den er funnet. Grunnsteinen ligger klar for byggingen av det tredje tempelet, og en ny storhetstid for jødene er nær forestående — heter det i den kristne verden. La oss gjøre et forsøk på å oppklare en del misforståelser i forbindelse med Israel og jødene. Hva er en «jøde», og hva mener Bibelen med «Israel», «Jakobs hus», «Israels hus» og «Judas hus»? Her er det åpenbart mange misforståelser ute og går.
Uttrykket «jøde» er sterkt misforstått. De fleste forbinder jødene med staten Israel, dvs. de som er utvandret dit, vesentlig fra det tidligere Sovjet, USA og Europa, samt de forskjellige jødiske samfunn rundt om i verden. Bare et mindretall (7 millioner) av det totale antall jøder i verden (ca. 16–17 millioner) har imidlertid pr. i dag emigrert til Israel, og mange av disse er barn etter de opprinnelige emigranter.
Begrepet Israel krever en nærmere utredning, og for sammenhengens skyld er det nødvendig med et historisk tilbakeblikk.
Både jøder og arabere (den islamske verden) regner Abraham som sin kjødelige stamfar. Jødene via Isak, og araberne via Ismael. La det være sagt med det samme at verken Abraham, Isak eller Ismael var jøder, like lite som de var muhammedanere. Heller ikke Isaks sønn Jakob og hans tolv sønner var «jøder», slik mange tror. Vi har hørt uttrykk som «jødenes utvandring fra Egypt», «jøden Moses», «jøden Abraham» etc. Dette er pr. definisjon ukorrekt, og har en enkel forklaring.
I første Mosebok, kapittel 10, finner vi denne slektslista:
«Også Sem fikk barn. Han var stamfar til alle Ebers barn, og var den eldste bror av Jafet. Sems sønner var Elam, Assur, Arpaksad, Lud og Aram. Arams sønner var Us, Hul, Geter og Mas. Arpaksad fikk sønnen Salah, og Salah fikk sønnen Eber» (1 Mos 10,21–24). Eber var med andre ord sønnesønns sønn av Sem, dvs. at Sem var Ebers tippoldefar. Av Sem kommer uttrykket «semitt», og Eber er opphav til ordet «hebreer».
Videre
kan vi lese:
«Dette er historien om Sems ætt: Sem
var hundre år gammel da han fikk sønnen Arpaksad, to år
etter vannflommen. Etter at Sem hadde fått Arpaksad, levde han fem
hundre år, og fikk sønner og døtre. Da Arpaksad var trettifem år
gammel, fikk han sønnen Salah. Etter at Arpaksad hadde fått
Salah, levde han fire hundre og tre år og fikk sønner og døtre. Da
Salah var tretti år gammel, fikk han sønnen Eber. Etter at
Salah hadde fått Eber, levde han fire hundre og tre år og fikk
sønner og døtre. Da Eber var trettifire år gammel, fikk han sønnen
Peleg. Etter at Eber hadde fått Peleg, levde han fire hundre
og tretti år og fikk sønner og døtre. Da Peleg var tretti år
gammel, fikk han sønnen Re'u. Etter at Peleg hadde fått
Re'u, levde han to hundre og ni år og fikk sønner og døtre. Da
Re'u var trettito år gammel, fikk han sønnen Serug. Etter at
Re'u hadde fått Serug, levde han to hundre og sju år og fikk sønner
og døtre. Da Serug var tretti år gammel, fikk han sønnen Nakor.
Etter at Serug hadde fått Nakor, levde han to hundre år og fikk
sønner og døtre. Da Nakor var tjueni år gammel, fikk han sønnen
Tarah. Etter at Nakor hadde fått Tarah, levde han hundre og
nitten år og fikk sønner og døtre. Da Tarah var sytti år gammel,
fikk han sønnene Abram, Nakor og Haran. Dette er historien om
Tarahs ætt: Tarah fikk sønnene Abram, Nakor og Haran. Haran
fikk sønnen Lot» (1 Mos 11,10–27).
Gud gjorde en evig og uforbeholden pakt med Abraham: «Jeg vil gjøre deg overmåte fruktbar, jeg gjør deg til mange folk, og konger skal utgå fra deg»
«Og sønnen som Abraham hadde fått, som Sara hadde født ham, gav han navnet Isak» (1 Mos 21,2–3). «Og Isak var førti år gammel da han tok til hustru Rebekka, datter til arameeren Betuel fra Mesopotamia, søster til arameeren Laban. . . .Deretter kom hans bror fram. Hans hånd holdt fast i Esaus hæl, og de kalte ham Jakob» (1 Mos 25,20.26).
Jakob fikk senere et nytt navn:
«Han sa: Du skal ikke lenger hete Jakob, men Israel, for du har kjempet med Gud og med mennesker og vunnet» (1 Mos 32,28).
I disse versene ser vi at Abraham (Abram) hadde en rettlinjet stamtavle fra Eber og videre tilbake til Sem. Abraham var altså av Sems ætt. Fordi ordet «jøde» er avledet av Juda/Judea (Juda var en av Jakobs tolv sønner), er det galt å bruke uttrykket «jøder» om Abraham, Isak og Jakob. «Jøde» er et uttrykk som først kom i bruk etter fangenskapet i Babylon, da et mindretall av «Judas hus», dvs. etterkommerne etter Juda og Benjamin, samt noen levitter vendte tilbake til Jerusalem.
Abraham, Isak og Jakob var hebreere/semitter. Første gang navnet Israel blir nevnt i Bibelen, er i 1 Mos 32,28, etter at Jakob hadde kjempet med Gud da Esau kom ham i møte med 400 mann.
«Han sa: Du skal ikke lenger hete Jakob, men Israel, for du har kjempet med Gud og med mennesker og vunnet» (1 Mos 32,28). Etter denne hendelsen kan man med rette kalle Jakob og hans familie for israelitter, eller Israel — men ikke «jøder». I Bibelen refererer «Jakobs hus» til de tolv stammene, etterkommerne etter Jakobs tolv sønner. Etter at Israel ble delt i 947 f.Kr., ble de ti stammene i nordriket med Samaria som hovedstad omtalt som «Israels hus», mens tre stammer (Juda, Benjamin og Levi) i sørriket med Jerusalem som hovedstad, ble omtalt som «Judas hus».
Vi kjenner beretningen om Josef i Egypten; om Jakob og hans sønner som på grunn av hungersnød i sitt eget land kommer dit, samt beretningen om Moses og utgangen fra Egypten fire hundre år senere. Etter førti års vandring i ørkenen, kommer de omsider inn i løftets land, der landet blir fordelt mellom Israels tolv stammer, etterkommerne etter Jakobs sønner. Egentlig var det 13 stammer, fordi Josefs stamme ofte blir omtalt som Efraim og Manasse, som var Josefs to sønner. Men fordi Levi stamme ikke skulle regnes med blant de som skulle ha sin arvelodd i landet — de var satt til side for prestetjenesten og tjenesten i tempelet — regner Bibelen med tolv stammer.
Samariahøyden,
der Samaria, hovedstaden i Nordriket, Israels hus, lå i sin tid
Etter Josvas død ble Israel styrt av dommere. Samuel var Israels siste dommer. På den tiden ønsket Israel å være som de avgudsdyrkende nasjoner: «Men folket ville ikke høre på Samuel. De sa: Nei, vi vil ha en konge over oss. Også vi vil være som de andre folkene. Vår konge skal styre oss, og han skal dra ut foran oss og føre våre kriger» (1 Sam 8,19–20).
Rundt år 1050 f.Kr. ble Saul (av Benjamin stamme) salvet til Israels første konge. På denne tiden var Israel et samlet kongerike, inndelt i tolv distrikter der hver av de tolv stammene bodde.
Fordi Saul senere falt fra Herren, ble det valgt en ny konge, denne gang av Juda stamme: David, sønn av Isai. David fikk sønnen Salomo, som overtok riket etter farens død.
Jerusalem
var hovedstad i Sydriket, Judas hus
Etter at Salomo var død, ble kongeriket Israel delt i to: Nordriket (Israel, med ti av Israels tolv stammer) der Samaria var hovedstad, og Sydriket (Juda rike med Juda og Benjamin, samt levittene) med Jerusalem som hovedstad. Hver av disse to rikene valgte sin egen konge. Fra denne tid blir de ti stammene i Nordriket omtalt i Bibelen som «Israels hus», eller bare Israel, mens de to stammene i Sørriket blir omtalt som «Judas hus», eller bare Juda.
Kong Salomo hadde lagt tunge skattebyrder på folket, og etter hans død ønsket folket at sønnen, tronfølgeren Rehabeam ville lette skattebyrdene, noe han ikke ønsket å gjøre.
«Da nå hele Israel så at kongen ikke hørte på dem, svarte folket kongen og sa: Hva del har vi i David? Vi har ingen lodd i Isais sønn. Til dine telt, Israel! Sørg nå selv for ditt hus, David! — Så drog Israel hjem igjen. Det var bare de Israels barn som bodde i Judas byer, som fikk Rehabeam til konge. Kong Rehabeam sendte så Adoram til dem, han som hadde oppsyn med pliktarbeidet. Men hele Israel steinet ham, så han døde. Kong Rehabeam selv måtte i all hast springe opp i sin vogn og flykte til Jerusalem. Slik falt Israel fra Davids hus, og slik har det vært til denne dag» (1 Kong 12,16–19; 2 Krøn 10,16–19). Delingen av Israel skjedde rundt år 931 f.Kr. Da hadde Israel vært et samlet rike i 119 år.
Etter splittelsen ble Nebets sønn Jeroboam (av Efraim stamme) konge over Israel («Israels hus», Nordriket/ti stammer), mens Salomos sønn Rehabeam (Juda stamme) blir konge over Sørriket («Judas hus», Juda/Benjamin/levitter). 1 Kong 12,13.20; 16,29; 2 Krøn 11,12–14. Israel var nå splittet i «Israels hus» i nord og «Judas hus» i sør.
Assyrerkongen Sargon 2
Ca. år 732 f.Kr. ble flere stammer i Nordriket ført i eksil til Assyria av assyrerkongen Tiglat-Pileser III. I denne omgangen var det snakk om Gad, Ruben, halve Manasse og trolig Naftali og Sebulon.
«I Israels konge Pekahs dager kom kongen i Assyria Tiglat-Pileser og tok Ijon og Abel-Bet-Ma'aka og Janoah og Kedes og Hasor og Gilead og Galilea, hele Naftalis land, og han bortførte innbyggerne til Assyria» (2 Kong 15,29).
«Da oppegget Israels Gud assyrerkongen Pul, det er assyrerkongen Tilgat-Pilneser, mot dem, og han bortførte dem, både rubenittene og gadittene og den halve Manasse stamme. Og han flyttet dem til Halah og Habor og Hara og Gosan-elven, og der er de den dag i dag» (1 Krøn 5,26).
I årene 732–721 f.Kr. ble resten av de ti stammene i Israels hus (Nordriket) bortført til Assyria av assyrerkongen Salmanassar V (Sargon II).
En
av steintavlene til Sargon 2. I teksten står det bl.a.: «Jeg
beleiret og beseiret Samaria. Jeg tok 27 290 av byens folk»
«Kongen i Assyria drog opp over hele landet. Han rykket fram mot Samaria og holdt det kringsatt i tre år. I Hoseas niende år inntok den assyriske kongen Samaria og bortførte Israel til Assyria. Han lot dem bo i Halah og ved Habor, en elv i Gosan, og i Medias byer» (2 Kong 17,5–6; 18,10–11). «Da ble Herren meget vred på Israel og støtte dem bort fra sitt åsyn. Det ble ingen tilbake uten Juda stamme» (2 Kong 17,18). Noen få innbyggere i Israel slapp likevel unna assyrerkongene og ble tilbake i Israel som levninger etter disse stammene, for vi leser i 2 Krønikebok kap. 30 at Judas konge Esekias ca. fem år senere (726) sammenkalte hele nasjonen, både de gjenværende i Israel, samt Juda, til påske. Her nevnes gjenværende både av Efraim, Manasse, Sebulon, Issakar og Aser (2 Krøn 30,1–26).
Relieff
på steintavle. Tavlen skildrer israelitter som blir ført i
fangenskap til Assyria
Etter at Israel, eller Nordriket var erobret av Assyria og hovedmassen av de ti stammene ført i fangenskap, ble både Samaria og Israel en assyrisk provins. Assyrerkongen lot folk fra både Syria, Babylonia og det nordlige Mesopotamia bosette seg i Samaria og Israel. Disse hedningene brakte sin egen religion med seg, og som følge av inngifte med de gjenværende av Israels folk, ble disse fremmede religioner blandet med Israels religion.
Og kongen i Assyria lot det komme folk fra Babel og Kuta og Avva og Hamat og Sefarva'im, og lot dem bo i Samarias byer istedenfor Israels barn. De tok Samaria i eie og bosatte seg i byene der. Så kom da en av de prestene som de hadde ført bort fra Samaria, og bosatte seg i Betel. Han lærte dem hvordan de skulle frykte Herren. Hvert folk laget seg sine gudebilder og satte dem i husene på de haugene som Samarias innbyggere hadde bygd — hvert folk i de byene hvor de bodde. Mennene fra Babel laget seg et bilde av Sukkot-Benot, mennene fra Kut et bilde av Nergal, mennene fra Hamat et bilde av Asima, avvittene et bilde av Nibhas og av Tartak, sefarvittene brente sine sønner i ilden for Adrammelek og Anammelek, Sefarva'ims guder. Men de fryktet også Herren og gjorde hvem de ville av sine egne til prester for haugene, og de ofret for dem i husene på haugene. De fryktet Herren, men dyrket også sine egne guder på samme vis som de hedningefolk de var bortført fra. Den dag i dag følger de sine gamle skikker. De frykter ikke Herren og gjør ikke etter de forskrifter og regler de har fått, eller etter den lov og de bud Herren har gitt etterkommerne av Jakob, han som han gav navnet Israel» (2 Kong 17,24–34). Senere, under assyrerkongene Esarhaddon og Assurbanipal, ble det bosatt nye grupper av fremmede i Samaria og Israel, med videre inngifte og utvanning. Slik ble samaritanerne en egen gruppe, en hedensk/jødisk blanding, som av jødene på Jesu tid ble betraktet som urene (se f.eks. Joh menn opp til Jerusalem, og byen ble kringsatt. Siden drog kongen i Babel, Nebukadnesar, selv mot byen, mens hans menn holdt den kringsatt. Da gikk Judas konge Jojakin ut til kongen i Babel, både han og hans mor og tjenerne og høvedsmennene og hoffmennene. Og kongen i Babel tok ham til fange i sitt åttende regjeringsår. Han førte bort alle skattene i Herrens hus og i kongens hus, og han brøt gullet av alle de redskapene som Israels konge Salomo hadde fått laget i Herrens tempel, slik som Herren hadde sagt. Han bortførte hele Jerusalem, alle de fornemste og rikmennene, ti tusen fanger. Han bortførte også alle tømmermenn og steinhoggere og smeder. Det ble ikke noen tilbake uten de fattigste av landets folk. Han bortførte Jojakin til Babel. Også kongens mor og hustruer og hoffmenn og de mektigste i landet førte han som fanger fra Jerusalem til Babel. Og alle rikmennene, sju tusen, og tømmermennene og steinhoggerne og smedene, ett tusen, alle sammen djerve krigsmenn, dem førte kongen som fanger til Babel» (2 Kong 24,10–16).
Kartskisse
som viser hvor israels ti stammer (Israels hus) ble bortført av
assyrerkongene
Første gang vi støter på uttrykket «jøde» i Bibelen, er Esra 4,12: «La det være kongen vitterlig at jødene som drog bort fra det stedet hvor du bor, er kommet hit til oss, til Jerusalem. Og nå holder de på å bygge opp igjen den opprørske og onde byen og fullføre murene og utbedre grunnvollene.» Dette var etter fangenskapet i Babylon. (Uttrykket «jøde» forekommer også i 2 Kong 25,25, i forbindelse med at Juda blir bortført til Babylon. I dette tilfelle står det i grunnteksten egentlig «menn fra Juda».)
Uttrykket «jøde» er avledet av Juda, som var en av Jakobs tolv sønner. Det er derfor ikke riktig å bruke uttrykket om det samlede Israel med alle de tolv stammene. «Jøde» brukes om etterkommerne etter Juda/Benjamin/Levi stamme — de som vendte tilbake til Judea og Jerusalem etter fangenskapet i Babylon, og det var bare en fraksjon som vendte tilbake.
Følgelig var som nevnt verken Abraham, Isak, Jakob og hans tolv sønner jøder i ordets egentligste betydning. De ti stammene som ble bortført til Assyria var ikke jøder, de var hebreere/israelitter. Juda stamme, som uttrykket jøde er avledet av, var ikke blant dem. (Jødiske skrifter hevder imidlertid at en liten del av både Juda, Benjamin og Levi var blant de bortførte til Assyria. Dette er trolig riktig.)
Mens israelittene oppholdt seg i Egypt, utvandret en rekke av dem, også av Judas etterkommere, og grunnla kolonier bl.a. ved Den europeiske Middelhavskyst. Dette blir emnet i en annen artikkel.
Når kristenheten idag snakker vidt og bredt om at jødene vender tilbake til sitt land, og at Israel «blir samlet», er dette derfor ikke riktig. Det foreligger dokumentasjon for at hovedmassen av dagens jøder på verdensbasis, inklusive de som utvandret til Israel, etter alt å dømme er av ikke-semittisk opphav, og derfor ikke kvalifiserer til uttrykket «jøde» i det hele tatt. Resten av jødene, et mindretall, er etterkommere etter Bibelens «jøder», dvs. av det mindretall av Juda/Benjamin/Levi stamme som i det fjerde århundre f.Kr. vendte tilbake til Judea etter fangenskapet i Babylon. Mange av disse var også utvannet ved inngifte av fremmede, som vi kan se av Esra kapittel 10. En del judaitter av ren linje var imidlertid blitt tilbake i Israel. De utgjorde den fattige delen av befolkningen som kong Nebukadnesar lot være i fred. De ble senere kalt galileere, som både Jesus og elleve av apostlene stammet fra.
Vi kan til nød si at av alle som i dag vender tilbake til Israel, er bare en liten fraksjon etterkommerne etter de som engang utgjorde en eller to stammer av nasjonen Israel, dvs. før splittelsen av riket i 931 f.Kr. Det er ikke Israel som «samles» i dag, det er «jøder» av ikke-semittisk opprinnelse, samt et lite antall etterkommere etter Juda/Benjamin/Levi stamme. De fleste jøder i Israel i dag kan derfor ikke regne Abraham, Isak og Jakob som sine stamfedre. Enkelte mener at så mye som 95% av dagens jøder er av ikke-semittisk opphav. Det dreier seg om jøder av europeisk opprinnelse, dvs. khasarer. Dette blir dokumentert av bl.a. Arthur Koestler i hans bok The Thirteenth Tribe og en rekke andre verker, bl.a. Benjamin Freedman i boken Facts are Facts og Jack Bernstein i The Life of an American Jew. Alle de nevnte personer var selv jøder.
I Middelalderen var Khasarriket en stor, blomstrende nasjon nord for Svartehavet, og omfattet bl.a. det som i dag utgjør Ukraina.
I det 7. århundre e.Kr. bestemte khasarrikets konge, Bulan, at folket hans skulle adoptere den jødiske religion. I et brev khasarkongen Yossef skrev til Rabbi Hasdai som svar på en henvendelse fra denne (ca. 960 e.Kr.), nevner Yossef at khasarene stammet fra Noahs sønn Jafet gjennom Togarma. Dette er bl.a. dokumentert i boken The Jew in the Medieval World av Jacob R. Marcus (s. 227–232).
Da Khasarriket ble erobret av russerne i det 11. århundre e.Kr., utvandret store mengder khasar-jøder vestover til det som i dag er Østeuropa. Dette forklarer enkelt og greit hvorfor det er en så stor konsentrasjon av jøder nettopp i disse områdene.
Hvor ble det av de ti stammene som ble ført i fangenskap til Assyria i årene 732–721 f.Kr? En teori går ut på at de ble assimilert via inngifte i assyrerriket og forsvant på den måten. En annen teori går ut på at de ti stammene vandret nordvestover, og at den kristne vestlige verden er etterkommerne etter disse ti stammene.
Det er lite trolig at Gud lot etterkommerne etter disse ti stammene, Abrahams ætt, forsvinne så sporløst fra historien. Vi må ikke glemme at Gud gjorde en evig, uforbeholden pakt med Abraham, Isak og Jakob, og Gud vil holde denne pakt — bokstavelig talt. Bibelens profeter, fra Esaias til Malakias, antyder en rekke steder at Gud vil oppfylle denne pakten med «Israels hus» i de siste dager. Det er altfor lettvint bare å overføre dette på det «åndelige Israel», slik enkelte gjør. Det er her de fleste kristne styrer inn i en blindgate, fordi de ikke forstår hva Bibelen mener med «Israel» og «jøder». «Israels hus» dreide seg ikke om jødene, men de ti stammene i Nordriket som ble ført i fangenskap til Assyria. Løftene til Israel gjelder derfor ikke bare jødene (av blodet), men et samlet Israel, Israels hus + Judas hus. Men hvor er Israels hus?
Det er mye som tyder på at etterkommerne av Israels ti stammer, «Israels hus», kan være de kristne, vestlige nasjoner. De har vært «skjult» i 2700 år, men dukker opp igjen i endens tid i forbindelse med de 144 000 i Åp. 7! Det står uttrykkelig at disse 144 000 er tolv tusen beseglede av hver av Israels tolv stammer, nevnt ved navn. Dreier det seg om etterkommerne av Israels ti stammer, gjenforent med etterkommerne av Judas hus? Eller dreier det seg om det åndelige Israel, med kjennetegnene til Israels tolv stammer? Dette siste er den vanlige tolkningen mange har adoptert. Men er den holdbar, bibelsk sett?
«.
. .så vil jeg storlig velsigne deg og gjøre din ætt så tallrik
som stjernene på himmelen og som sanden på havets strand. Din ætt
skal ta sine fienders porter i eie» (1 Mos 22,17)
Her er noen av referansene til «Israels hus» i de siste dager:
«Ingen skal gjøre noe ondt og ingen ødelegge noe på hele mitt hellige berg. For jorden er full av Herrens kunnskap, likesom vannet dekker havets bunn. På den tid skal hedningefolkene søke til Isais rotskudd, som står som et banner for folkeslag. Og hans bolig skal være herlighet. På den tid skal Herren enda en gang rekke ut sin hånd for å vinne tilbake resten av sitt folk, de som blir berget fra Assyria og Egypt og Patros og Etiopia og Elam og Sinear og Hamat og havets øyer. Han skal løfte et banner for folkene, han skal samle de fordrevne av Israel og sanke de spredte av Juda fra jordens fire hjørner» (Es 11,9–12).
«Jeg vil la meg finne av dere, sier Herren. Jeg vil gjøre ende på deres fangenskap og samle dere fra alle de folk og alle de steder som jeg har drevet dere bort til, sier Herren, og jeg vil føre dere tilbake til det sted som jeg førte dere bort fra» (Jer 29,14).
«Si så til dem: Så sier Herren Herren: Se, jeg henter Israels barn fra de folk som de drog bort til, og jeg vil samle dem fra alle kanter og føre dem til deres eget land» (Esek 37,21).
«Jeg vil samle deg, Jakob, samle dere så mange som dere er. Jeg vil samle Israels rest. Jeg vil føre dem sammen som sauer i en kve, som en hjord til sitt beite, en larmende hop av mennesker» (Mika 2,12).
«Jeg vil hente dere fra folkene og samle dere fra alle landene, og jeg vil la dere komme til deres eget land. . . .Dere skal bo i det landet jeg gav deres fedre. Dere skal være mitt folk, og jeg vil være deres Gud» (Esek 36,24.28).
Dette er bare et lite utplukk. Legg merke til ordene i Esekiel 37: «Se, jeg henter Israels barn fra de folk som de drog bort til.» Esekiel skrev disse ordene ca. to hundre år etter at Israels hus var ført i fangenskap til Assyria, og skulle vel være rene ord for pengene. Det står også at Israel vil bli sanket sammen fra «folkene» og at de skal komme tilbake til «sitt eget land», det land Gud ga «deres fedre» — som var Abraham, Isak og Jakob/Israel. Det er vanskelig å overføre dette på noe «åndelig Israel».
Hvorfor skrev Esekiel disse ordene, to hundre år etter at Israels hus var bortført? Hvorfor bry seg mer med dem, de var jo «forkastet?»
Vi må heller ikke glemme at «Israels hus», dvs. ti av de tolv stammer, ikke forkastet Jesus. De var jo ikke engang der da Jesus ble korsfestet! De var ført i fangenskap syv hundre år tidligere. De sytti ukene som var tilmålt «ditt folk», dvs. Daniels folk (Daniel var av Juda stamme, Dan. 1,6) gjaldt ikke Israels hus, men de gjenværende av Juda/Benjamin. Dette var «jøder» pr. definisjon, og det var de som presset de romerske myndigheter til å korsfeste Jesus. Dette er et poeng mange overser på grunn av begrepsforvirring. «Israels hus» verken forkastet Jesus eller hengte ham på et kors. Derimot dro apostlene til «de fortapte får av Israels hus» (Matt 10,6), etterkommerne etter de ti stammene, som fremdeles (i hvert fall en del av dem) holdt til i Lilleasia. Galaterne var en av dem. Mange av disse tok imot Jesus og ble kristne!
Merk deg profeten Daniels bønn: «Du, Herre, er rettferdig, men vi må skamme oss. Slik er det på denne dag — Judas menn, Jerusalems innbyggere og hele Israel, både de som er nær, og de som er langt borte, i alle de land som du har drevet dem bort til på grunn av den troløshet de hadde vist mot deg» (Dan 9,7).
I 1 Mos 28 finner vi en del interessante vers. Isak velsigner sin sønn Jakob og kommer med denne profetien:
«Og må Gud Den Allmektige velsigne deg og gjøre deg fruktbar og gi deg en tallrik ætt, så du blir til en hel skare av folkeslag» (v. 3).
I v. 14 bekrefter Gud denne velsignelsen:
«Din ætt skal bli som støvet på jorden. Du skal utbre deg mot vest og mot øst, mot nord og mot sør. Og i deg og din ætt skal alle jordens slekter velsignes.» Og her er det snakk om Sems etterkommere, Jakobs (Israels) tolv sønner, ikke etterkommere etter Jafet og Kam.
«Ditt navn skal ikke mer være Abram, men ditt navn skal være Abraham, for jeg gjør deg til far for en mengde folk. Jeg vil gjøre deg overmåte fruktbar, jeg gjør deg til mange folk, og konger skal utgå fra deg» (1 Mos 17,5–6).
«Og Gud sa til ham: Ditt navn er Jakob. Heretter skal du ikke mer kalles Jakob, men Israel skal være ditt navn. Og han kalte ham Israel. Gud sa også til ham: Jeg er Gud Den Allmektige. Vær fruktbar og bli tallrik. Et folk, ja, en mengde med folkeslag skal stamme fra deg, og konger skal utgå av dine lender» (1 Mos 35,10–11).
Dette er klartekst. Legg også merke til at dette dreide seg om uforbeholdne løfter. Det var ingen betingelser knyttet til løftet om at Jakobs tolv sønner skulle bli til en mengde folkeslag ned gjennom verdenshistorien!
Det er aldri «jødene» blitt, altså må vi lete etter Jakobs ætt — i det minste de folkeslag som er etterkommerne etter Israels ti stammer — andre steder. Gud ga disse løftene betingelsesløst til Abraham og Jakob, og Gud holder sine løfter! Det er viktig å bite seg merke i at Abrahams og Jakobs etterkommere, som disse løftene gjaldt, nedstammer fra Sems ætt. Etter vannflommen nedstammer jordens befolkning fra Noahs tre sønner Sem, Kam og Jafet, men den «mengde med folkeslag» løftet gjaldt, dreide seg om Sems etterkommere via Jakobs tolv sønner. Ismael og Esau var også semitter som fikk løfte om å bli til et stort folk, men velsignelsen gjaldt etterkommerne etter Jakobs tolv sønner. De skulle bli til velsignelse for alle jordens slekter, sa Gud. Dette er en profeti for de siste dager! Hvem er det for øvrig som har ført evangeliet om Jesu frelse til alle nasjoner og folkeslag på jorda? Jødene eller europeerne? Hvem har oppfylt kjennetegnene? Dette er ikke et angrep på jøder; det er et upartisk, saklig og objektivt forsøk på å løse en av de store gåtene i historien.
En fullstendig oversikt over Israels vandringer (de ti stammene, muligens med elementer av Juda, Benjamin og Levi) etter fangenskapet i Assyria er et omfattende emne denne artikkelen bare kan gi et omriss av.
Hovedmassen av Israels hus, dvs. de ti Israels stammer som holdt til i Nordriket, samt (sannsynligvis, iflg. enkelte autoriteter) et mindre antall av Juda og Benjamin, ble ført i fangenskap i årene 732–721 f.Kr. og omplassert «i Halah og ved Habor, en elv i Gosan, og i Medias byer» (2 Kong 17,5–6; 18,10–11). Dette er hva vi må kalle en etnisk omgruppering som utgjør det geografiske utgangspunktet for videre vandringer mot vest, dvs. mot Det europeiske kontinent.
Store deler av Europa var ubefolket villmark på den tiden. Kaldt og ugjestmildt klima kan ha vært en av årsakene til at denne delen av verden ikke var særlig tillokkende for utvandrere fra øst. Det var bare gått litt over tusen år siden vannflommen, og «istiden» var fremdeles merkbar. Den greske historieskriveren Herodotus (484–ca. 425 f.Kr.) forteller f.eks. at områdene nord for Skytia, dvs. vest-Sibir, var ubeboelige på grunn av ekstrem kulde.
Romerne regnet år 753 f.Kr. som utgangspunktet for sin kalender. Dette var året da Roma iflg. tradisjonen ble grunnlagt av Romulus og Remus. Før denne tid var det sannsynligvis lite eller ingen befolkning i nord-Europa på grunn av isbreer og kaldt, ugjestmildt klima.
På 700-tallet før Kristus skjedde imidlertid en klimaendring på jorda som førte til at Europa ble varmere. Isbreene, som hadde forgreninger helt ned på kontinentet, forsvant etter hvert, og grunnlaget ble lagt for en befolkning av verdensdelen. Samtidig ble Midtøsten («Den fruktbare nymånesigd») tørrere, varmere og uproduktiv.
Pilen viser i hvilken retning jordaksen forskjøv seg. Dette brakte Alaska og Sibir til sin nåværende posisjon. Midtøsten flyttet seg bort fra den nye jordaksen, med den følge at dette området ble varmt og tørt
I 2. Kongebok kap. 20 finner vi denne merkelige og betydningsfulle beretningen, som få mennesker har tenkt nøyere over. Judas konge Esekias (Hiskia) var blitt dødssyk. Han ba til Herren, som bønnhørte ham og la femten år til hans liv. Esekias ba om et tegn, og Gud ga ham det tegn han ønsket:
«Og Hiskia sa til Jesaja: Hva skal jeg ha til tegn på at Herren vil helbrede meg, så jeg kan gå opp til Herrens hus i overmorgen? Jesaja svarte: Dette gir Herren deg til tegn på at Herren vil holde det han har lovt: Skal skyggen gå ti trinn fram, eller skal den gå ti trinn tilbake? Hiskia sa: Det er en lett sak for skyggen å strekke seg ti trinn fram. Nei, skyggen skal gå ti trinn tilbake! Da ropte profeten Jesaja til Herren, og han lot skyggen gå tilbake de trinn som den hadde gått ned på Akas' trapp — ti trinn» (2 Kong 20,8–11).
Dette skjedde ca. år 732 f.Kr. Rent astronomisk er det ikke mulig å forklare denne hendelsen på annen måte enn at jordaksen endret seg — hellingsvinkelen i forhold til baneplanet ble forandret.
Nebukadnesars
verdensmetropol Babylon lå engang i et fruktbart område
Selvsagt kan Gud gjøre ting som tilsynelatende strir mot naturlovene, men jeg tror ikke Gud opererer på den måten. Gud kunne naturligvis la jordaksen være uforandret, la solen stå på samme sted på himmelen (relativt naturligvis, da det er jordrotasjonen som skaper illusjonen av at solen beveger seg over himmelen fra øst til vest) og heller flytte skyggen, noe som ville være i strid med alle fysikkens og naturens lover. Det ville i så fall bare være en illusjon som var utenfor realitetens verden. Jeg tror ikke Gud valgte å gjøre noe slikt. I stedet valgte han en løsning som var et tegn til kong Esekias, samtidig som den var av permanent varighet og tjente flere hensikter. Guds hånd var bak alt dette. Han ønsket å legge grunnlaget for oppfyllelsen av sine løfter til Abraham, Isak og Jakob. Han ønsket å befolke en til da ubebodd del av verden med etterkommerne av Jakobs hus. De skulle bli til en mengde kongeriker, og fra dem skulle all jordens folk velsignes. En endring av jordaksen ville skape en klimaendring på jorda og bane veien for folkevandringene vestover.
I
dag ligger den gamle metropol Babylon under varm og tørr ørkensand
Det er mange historiske beretninger som forteller om et uvanlig himmelfenomen i det 8. århundre f.Kr. Babylonerne, som var glimrende astronomer, sendte bud til kong Esekias for å spørre om det merkelige tegn som hadde skjedd: ndemennene kom fra Babels fyrster, som sendte bud til ham for å spørre om det underfulle tegn som var skjedd i landet, forlot Gud ham for å sette ham på prøve og for å kjenne hva som var i hans hjerte» (2 Krøn 32,31).
De kinesiske «Bambus-bøkene» forteller f.eks. at «stjernene falt som regn, og jorden skalv.» Også hinduene, mayaene, egypterne og flere andre merket seg et uvanlig himmelfenomen i det 8. århundre f.Kr. Gamle skrifter kan fortelle dette. Det er høyst usaklig å forkaste alle disse gamle beretningene som bare overtro og legender. Det er helt opplagt at et eller annet uvanlig himmelfenomen skjedde på den tiden, og dette ble nedskrevet av datidens vismenn. Det fortelles også om et kraftig jordskjelv i Assyria rundt 750 f.Kr.
I sin bemerkelsesverdige bok Worlds in Collision fra 1950, påpeker Dr. Immanuel Velikovsky at banene til enkelte av solsystemets planeter, f.eks. Venus og Mars har endret seg flere ganger i løpet av jordens historie, siste gang i det 8. århundre f.Kr. Dr. Velikovsky mener at jordaksen på grunn av en katastrofisk, ytre påvirkning, kanskje en nær passasje av Mars eller Venus, endret seg brått på denne tiden. Jordaksen beveget seg bort fra Europa/nord-Amerika, med den følge at Polarsirkelen beveget inn i mer tempererte soner.
Endringen av jordaksen førte til at områder som tidligere hadde ligget i kalde områder fikk varmere klima. Dette gjelder store deler av nord-Europa og nord-Amerika. «Istiden» ble brakt til opphør, og iskappen over nord-Europa/nord-Amerika begynte å smelte, en prosess som skjedde gjennom flere århundrer.
Også vitenskapen er enig i at en klimaendring på jorden brakte «istiden» til opphør, selv om den ut fra sitt evolusjonistiske verdensbilde opererer med ganske andre tidsepoker — titusener av år — enn den Bibelens kronologi gir rom for.
Før klimaendringen begynte i det 8. århundre f.Kr. var midt-Østen svært fruktbar. Den var kjent som «den fruktbare nymånesigd», med land som «fløt av melk og honning». Det var store sedertreskoger og fruktbar jord. Kjølige vinder fra Det europeiske kontinent i nord brakte med seg fuktig luft og regn til disse områdene. Også nord-Afrika og Sahara, som i dag ligger som fortørkete områder og ørken, hadde fruktbar vegetasjon og store innsjøer en gang i fortiden. «Hulemalerier» på klippevegger midt i Sahara viser bilder av flodhester, vadefugler, mennesker, hester og kveg, dvs. livsformer som krever rikelig med vann.
I sin bok When the Sahara Was Green, hevder forskeren Henri Lhote at fortørkningen av Sahara begynte rundt 750 f.Kr. Innsjøene og elvene begynte å tørke bort, med den følge at vegetasjon og vannkrevende livsformer forsvant. Når vegetasjonen forsvinner, kan forørkningsprosessen begynne. Dette ser vi slående eksempler på i dag, f.eks. store innsjøer som tørker ut. Aralsjøen i Kazakhstan/Uzbekistan er et eksempel. Denne engang så store innsjøen forsvinner rett og slett, og blir erstattet av ørken.
Hva
er det disse menneskene stirrer på? Det er et uvanlig himmelfenomen:
to soler på himmelen i ti graders innbyrdes avstand. Relieffstein
fra Akkad i Mesopotamia
I 1981 fotograferte romferja Columbia en del av Sahara-området med jordgjennomtrengende radar. Det ble scannet et 50 km bredt belte, og bildene ble deretter analysert ved amerikanske spesiallaboratorier. Bildene viste klare beviser på at det under sanden i Sahara en gang i fortiden hadde ligget store innsjøer og store elver som hadde rent gjennom området. Denne bemerkelsesverdige oppdagelsen ble rapportert i Science Magazine, nov. 1982 og Time Magazine, 6. des. 1982.
Etter klimaendringen begynte det imidlertid å gå nedover med de engang så fruktbare områdene i midt-Østen. Opptørkingen fortsatte, og Nebukadnesars fruktbare Babylon ligger i dag under ørkensand — som profetert. De engang så mektige verdensriker i midt-Østen tørket ut, og fordi Det europeiske kontinent nå hadde fått mildere klima, ble grunnlaget lagt for de vestlige nasjoner — den kommende verdensmakt, som også en større del av USAs befolkning stammer fra. En folkevandring til disse områdene kunne ikke ha skjedd uten en klimaendring som gjorde disse områdene beboelige og mer attraktive. Dette var Guds plan. Han ville holde sin pakt med Abraham og Jakob. Deres etterkommere skulle bli til mange folkeslag og kongeriker av semittisk/hebraisk opprinnelse, og fra dem skulle all jordens folk bli velsignet. Er det ikke den vestlige verden som har ført evangeliet om Jesus til alle folkeslag, til «hedningene»? Det er ikke «hedningene» som har brakt evangeliet til Vesten.
Det er sterke indisier på at etterkommerne av Jakobs tolv sønner, dvs. hovedsakelig etterkommerne etter de ti stammene som ble bortført til Assyria i det 7. århundre f.Kr. vandret videre vestover og ga opphav til det hvite, kristne Europa. Den hvite, europeiske rasen må jo ha kommet et eller annet sted fra! Det er også mye som tyder på at mange hebreere kan ha vært både blonde og blåøyde, stikk i strid med vante forestillinger. Det er mange beretninger og historiske dokumenter som antyder dette. Noen må jo være stamfedre til den hvite rase. Dette har ingen verdens ting med «rasisme» å gjøre, som noen vil tro, men derimot konstateringen av et historisk/etnologisk/etnografisk faktum som ikke kommer så godt fram i de gjengse verker om disse emner. Etter hvert som lyset skinner fram, blir vi tvunget av bevisenes tyngde til å revurdere ikke så rent få av de mosegrodde, tilvante forestillinger om mangt og meget. Det gjelder å være åpen for nye tanker, nye vinklinger og nytt lys, selv om noe av det skulle være i strid med det vi alltid har trodd.
Denne artikkelen er hentet fra innsyn Nr. 4, 2001.