Israel i brennpunktet

Artikler og foredrag av ingeniør Albert Hiorth

2009 Forord

I 1949 udgav ingeniør Albert Hiorth Israel i brennpunktet, som var en samling af 8 artikler, interviews og foredrag, der handlede om oprettelsen af den jødiske stat og hvordan, der skulle blive plads til så mange mennesker i Israels land.

Det er kun 2 af de 8 artikler, der er gengivet her, da det kun er de 2, der kommer nærmere ind på emnet ”Israels stammer”, som var en af de sager, som Albert Hiorth brændte for.

Først Et interview med Albert Hiorth, som blev udgivet i bladet Kristen Ungdom i 1948. Dernæst Hvordan løse Palestina-floken? af Hiorth selv.

Mikkel Stjernholm Kragh

oktober 2009

Ovenfor: forsiden af Israel i brennpunktet

Forord

Nærværende lille bok er blitt til etter oppmoding fra flere hold om å få samlet i en enkelt bok noe av det jeg har talt og skrevet de senere år. Formentlig er de emner som behandles like aktuelle fremdeles. Det er iallfall tilfelle med det spørgsmål som alltid har interessert meg sterkt: gjenreisningen av Palestina. Millioner nødstedte jøder lengter tilbake til Palestina. Hvordan skal de fleste av disse kunne skaffe livsrom i dette lille landet som ikke er større end Hedmark fylke? På dette spørsmålet forsøker jeg å svare i dette hefte.

A.H.

Et intervju med ingeniør Albert Hiorth

Av Alfred Hauge

Det er drivende snøvær over Asker-bygda. Mellom manns-høye brøytekanter stamper jeg meg fram mot vinden de siste hundre meterne til Hanevoll-gårdene. På ett av brukene residerer ingeniør Albert Hiorth. Her er store, vakre, velholdte hus. De vide jordene taper seg i det tette snø-yret.

Albert Hiorth er nå en aldrende mann, men likevel vital som en ungdom. Det glimter varmt i de kloke klare øynene bak brilleglassene.

Navnet hans er kjent langt utenfor Norges grenser; han og hans far har begge vært dristige og aktive vitenskapsmenn. Men han er ikke bare en fremragende ingeniør; han er framfor alt en from kristen. Og som det så ofte skjer, finner en her også vitenskapsmannens klare tenke-evne kombinert med en enkel, barnlig Kristus-tro.

Jeg bliver buden inn i det koselige biblioteket, - koselig først og fremst fordi der hersker den levende uorden, som forteller at her bor en aktiv arbeidende mann, en som lever og ånder i sine bøker og for sin gransking. Her er ingen uberørte, gull-sirte rygger som stirrer dødt og kjedelig mot en. Her er først og fremst slitte bøker, med mange merker og underlige tegn i margen; det forteller at eiermannen har lest dem med ettertanke og et kritisk vurderende øye.

Når jeg kommer dit i dag, er det for å få nærmere kjennskap til ingeniør Hiorths syn på dagens og framtidens problemer i forbindelse med Israel, slik han mener å kunne lese dem ut av bibelens profetier. Ingeniøren har nemlig viet både sin arbeids-kraft og sin formue på å bringe de granskningsresultater han er kommet til, ut blant almenheten.

-Mange tror at profeti-studium er noe som vesentlig vaskekoner og køl-kjørere befatter seg med, sier han. Men her – og han går bort i en af hyllene og finner en bok – dette er den mest verdifulle bok jeg har i mitt bibliotek. Jeg har betalt en liten formue for den. Og det er nettopp en bok om dette emnet. Ved De hvem den er skrevet av? Se her – han blar opp til titel-siden, og jeg leser: Sir Isaac Newton. En av verdens fornemste vitenskapsmenn, opdageren av gravitasjonsloven, - som altså la grunnvollen for den profetiske vitenskap!

Nå, vel. I dag gjelder det altså Israel og Israels land.

-Det er to ting jeg framfor alt vil presisere, sier ingeniør Hiorth, og uten at vi har dem klart for oss, er det umulig å forstå det som skjer og skal skje. – Og så kommer den påstanden, som for mange vil virke så oppsiktsvekkende:

Jødene er ikke bare Israel. Palestina alene er ikke Løftets land.

Nesten tusen år før Kristus ble Israels land delt, i 10-stamme-riket (Israels rike) og 2-stamme-riket (Juda rike). Innbyggerne i 10-stammeriket ble bortført til Assyria av kong Salmanassar m. fl. Omkring år 700 f. Kr.

De har siden aldri vendt tilbake til sitt fedreland, og historiens spor etter dem ble utslettet. Likevel mener mange at det er de 10 stammer vi finner igjen i de nordgermanske og angelsaksiske folk i dag. Dette synet deler Albert Hiorth også, og han drar fram en rekke fakta som han avgjort mener peker i den retning.

Så omkring år 600, ble 2-stammerikets innbyggere også bortført. De havnet i Babel, som vi vet, hvor de oppholdt seg i 70 år. Men av denne resten på to tolvtedeler var det atter igjen bare en liten rest som vendte tilbake til Babylon.

Konklusjonen bliver altså: De som kom til å bo i Jødeland etter det babyloniske fangenskap, var bare et rudiment av det opprinnelige Israel. Og de ble til og med sterkt oppblandet, for en stor del med edomitter. Vi vet således at endog herskeren på Jesu tid, kong Herodes, var edomitt.

Ved Jerusalems ødeleggelse ble også denne resten drevet ut fra sitt land. – Men Guds ord lærer oss at løftene om hjemvending til dandet gjelder slett ikke bare disse, ja, kanskje ikke dem i første rekke en gang. Det gjelder alle de tolv stammer.

-Men så bliver problemet: Hvorledes skal alle disse menneskene få plass? Vi ser hvor håpløst det er å finne rom bare til de jødene som vil hjem, nå i våre dager.

-Jo, sier Albert Hiorth, her må vi være oppmerksom på at det land Gud lovte Abraham, på ingen måte er identisk med Palestina. I 1. Mosebok 15, 18 får Abrahams ætt løfte på land-områdene som ligger mellom Nilen og Eufrat. Den som vil se på kartet, finner ut at her har vi med et veldigt landområde å gjøre.

Se, det høres lovende ut.

Men det er nå ikke bare disse veldige strekningene i dag for det meste øde og ufruktbare, rene ørkenlandet? spør jeg.

Jo visst. Men her kommer så Hiorths storslåtte ide om irrigasjon av disse områdene, og planen om å forsyne dem med elektrisk kraft ved å slå en tunnel gjennom fjellet fra Middelhavet til Det døde hav, en strekning på ca. 45 km. Det var i profeten Esekiel, det 47. kapitlet han leste om dette.

-Det som åpnet øynene mine for at vi her hadde med havvann å gjøre, sier ingeniøren, var det 10. verset, hvor det står: ”Det skal være fisk av forskjellig slag i stor mengde, som i det store hav.” Altså saltvannsfisk!

Og så peker han videre på det neste vers: ”Men myrene og pyttene skal ikke bli sunne; de skal bare være til å utvinne salt av.” Den siste setningen lyder jo faktisk som den skulle være tatt direkte ut av et teknisk tidsskrift, og Hiorth tror den skal oppfylles på følgende måte: Hvis en fra det sted hvor tunnelen slår gjennom fjellet på skråningene mot Det døde hav, lar en del av sjøvannet renne ut for i tynne ”slør” (Det døde hav ligger 394 meter under Middelhavets overflate), vil det på denne strekningen fordampe og etterlate seg salt-lag; vi er nemlig her i et av jordens varmeste strøk.

-Men vil ikke Det døde hav stige og oversvømme hele Jordandalen nå da det får dette nye tilløpet?

Nei, mener ingeniør Hiorth. En vil kunne demme opp Jordans bielver lenger nord, og dermed lage de ypperligste irrigasjons-anlegg. Og kan landet her få vann nok, vil det bli den rene Edens hage. Det som alt er gjort på området, beviser dette.

Liknende tiltak vil det bli mulig å gjøre også i de andre delene av det veldige landet, som Gud lovet Abraham, og det vil bli verdens kornkammer, slik som det en gang var.

-De tror altså ikke at det som i våre dager er gjort for å skape jødene et folkehjem i og med Palestinas deling, vil føre fram? spør jeg.

-Nei, på ingen måte, svarer Albert Hiorth. – Det egentlige Palestina er omtrent så stort som Hedmark fylke. Nå er altså dette igjen delt, og de 10 millioner jøder som vi mener finnes i verden i dag, skulle altså få plass på denne vesle jordlappen? Det er helt umulig. Og tar vi så i betraktning at Løftets land etter Bibelen skal romme også de 10 andre stammene, bliver det hele fullstendig meningsløst, så lenge vi identifiserer det med det nåværende Palestina.

Derimot vil det bli plass til alle Israels stammer i det landet Gud lovet Abraham: ”- - En skare av folkeslag.” 1. Mos. 35, 11.

Ellers hevder Hiorth at en neppe kan kalle de såkalte jøder, som i dag innvandrer i Palestina, for et rent israelittisk folk. De er kvasi-jøder, sier han, de er oprørere. De aller, aller fleste av dem har ikke bare forkastet Kristus, men også Jahve. Det er sterke kommunistiske elementer blant dem, og de er på ingen måte skikket til å løse den opgave som det virkelige Israel etter Herrens utsagn skal løse. – Dette forhindrer selvfølgelig ikke at en må ha den dypeste medfølelse med dem som mennesker for den vanskjebne de har lidd og fremdeles lider, og søke å hjelpe dem med alle midler.

-Jeg tror heller ikke, sier Hiorth, at den holdning de inntar overfor araberne, er etter Guds vilje. I Esekiel 47, 21-22 står det: ”Dette land skal I dele mellom eder etter Israels stammer. I skal lodde det ut til arv for eder og de fremmede som bor iblant eder og som har fått barn i blant eder; de skal være for eder som de innfødte blant Israels barn.” Det er ordet ”de fremmede”, som her er oppsiktsvekkende. Løftets land skal være så rikt og så rommelig at der er plass for alle.

-Men, spør jeg ingeniør Hiorth, om det nå er riktig at de nordgermanske land og angelsakserne representerer de 10 stammer, så kan det vel ikke være mulig at det f. eks. Fra Norge, fra England, fra U.S.A. osv. skal foregå en total folkevandring mot Nilens og Eufrats lande-områder.

-Nei, svarer ingeniøren. Les hva det står i profeten Jeremias 3, 14: ”Vend tilbake, I frafalne barn, sier Herren; for jeg er eders ekteherre, og jeg vil ta eder, en av en by og to av en ætt, og føre eder til Sion.” – Det blir altså et utvalg blant de beste, som skal få lov å representere de 10 stammers mangfoldighet. Og da skal atter 10-stammeriket og 2-stammeriket forenes og bo sammen i vennskap. Dette står det om i vers 14 i samme kapitlet.

- - -

Palestina er atter i brennpunktet. Og selv om det ennå kanskje ikke er helt klart at stormaktene begjærer dette landet framfor noe annet, aner vi det likevel.

-Hvorfor er Palestina så attråverdig? spør jeg.

-Det eier fanastiske rikdommer, når en først lærer å vinne dem ut. Og dernest vet vi at den som behersker det, har nøkkelen til de rike oljekildene i landene innenfor.

I Guds ord er Israels land kalt ”jordens navle” (Esekiel 38, 12), og det framgår tydelig at her vil den siste, store krig utspilles, den som Åpenbaringen kaller Harmageddonslaget. Hiorth ser det slik at det er denne kampen vi finner skildret i Esekiel 38, hvor det står oppnevnt en rekke riker som for siste gang skal kjempe om Det hellige lands jord. På den ene side vil da fyrsten over Ros, Mesek og Tubal stå, og ved hans side en lang rekke land, mens 10-stammeriket, i første rekke representert ved de engelsktalende land, vil kjempe på den anden side.

Og denne kampen vil ende med at Kristus kommer igjen i velde og oppretter sitt herredømme på jorden, tusenårsriket.

Men alt før den tiden kan Kristus være kommet for å ta sine til seg. Dette kan skje når som helst.

-Men er det mulig å ha noen bestemt tanke om når endetiden kommer, når Harmageddonslaget vil finne sted?

-Vår opgave er ikke å forsøke å få vite tid og time. Men Jesus ba oss våke og gi akt på tidenes tegn. Og tegnene la han klart fram: Krig og rykter om krig, hunger, pest, dyrtid, jordskjelv. – Alt dette har vi i overmål i dag, og i dimensjoner som verdens ellers aldri har sett det. Denne vinteren har halvparten av jordens befolkning for lite mat, og inflasjonen truer alle land.

I sannhet: Tegnene er tydelige for den som vil se. Måtte vi alle lære å følge Jesu formaning om å våke.

- - -

Det har allerede gått flere timer. Nå begynner det å gråne mot kveld utenfor vinduene på Hanevoll gård. Snøfallet er sluttet, og en rødlig stripe av klarnende himmel tegner seg lavt i nord-vest.

Jeg sitter ennå i biblioteket og lytter – og ser, ser de store og forunderlige perspektiver den underlige mannen har risset opp for meg. Han er på samme tid selvbevisst og ydmyk, og disse timene har ikke bare ført meg inn bag hans syn på mange brennende problemer, de har også latt meg få se inn i et brennende hjerte.

(Kristen Ungdom 1948)

Ovenfor: Albert Hiorth (fra Harald Stene Dehlin: Boken om Albert Hiorth (1949), ml. s. 80 og 81)

Hvordan løse Palestina-floken?

Palestina-floken er blitt verdenspolitikkens smertensbarn. For øyeblikket synes den å være uløselig. Det innrømmes da også at der ikke skimtes noen løsninger, uten at man slår inn på helt nye veier.

Den faktiske situasjon er den at der til dato er kommet hundre-tusener jødiske emigranter til landet. Disse emigranters mål er opprettelsen av en jødisk politisk uavhengig stat i Palestina, hvor man da mener jødene vil finne et fristed.

Det er 11 millioner jøder i verden i dag. Man må regne med at en vesentlig del, kanskje etter hvert alle disse, vil søke tilbake til moderlandet. Vil det noen gang bli plass til så mange mennesker i det nåværende Palestina? Det må vel regnes som en fysisk umulighet. Palestina utgjør ikke et større landområde enn Hedmark fylke. Neppe mer enn en fjerdedel av jødene vil kunne skaffe levekår i den påtenkte nye stat. Hva så med de tre fjerdelene?

Overfor disse tilsynelatende uløselige problemer må det være grunn til å spørre om ikke Bibelen skulle ha et ord å si om landets og folkets skjebne. Det er et faktum at Bibelen har en mengde utsagn om dette, og det må nødvendigvis være av interesse å se om der her skulle finnes en ny vei, eller skinne et nytt lys over det underlige landets framtid.

For den som kjenner sin Bibel må det være klart at det skjøte Gud utstedet til Abrahams ætt slett ikke omfatter bare det nåværende Palestina, men hele landet fra ”Egyptens elv til floden Frat”. Herom kan der leses i 1. Mos. 15, 18. Dette gjør det klart at Løftets land faktisk utgjør en hel liten verdensdel, eller med andre ord oldtidens tradisjonelle kornland. Dette landet er det som er skjenket som en gave til Israel. Skjøtet – verdens sikkert eldste – bekreftes ytterligere hos profeten Esaias (19, 23-25). Landet er mitt, sier den allmektige skjøteutskriver. Og merk vel, skjøteinnehaveren er hele Abrahams ætt ”en skare av folkeslag”.

Men det betyr jo simpelthen at jødene i dag, som er Judas stamme alene, på ingen måte er eneeiere av landet. Eiendomsretten må deles med de øvrige 11 stammer, pluss araberne som ætter fra Abrahams eldste sønn, og også omfattes av store løfter fra Gud. Dette skjøtet er blitt til årtusener før begrepet ”jøde” ble til. Som historikeren Josefus beretter ble begrepet jøde først brukt etter fangenskapet i Babylon. Det er meget vigtig å gjøre seg klar over og fastholde at det berømmelige skjøtet er utstedt til samtlige 12 stammer, og ikke til jødene (Judas stamme) alene.

Som nevnt omtales skjøtet på nytt hos profeten Esaias. Hos profeten Esek. 47, 13, 23-25, finner man også et likefram utskriftningsdokument hvor det bestemmes at Israels tolv stammer skal arve landet, og at Josef skal ha to lodder” (sml. 1. Krøn. 5), samt at de som bor der skal få beholde sine eiendommer (araberne m. fl.?). Denne siste bestemmelse har også englendernes berømte frihetsbrev, Balfour-deklarasjonen.

Det synes å framgå av Det gamle testamentets bøker at det egentlige Palestina er å betrakte som hovedbølet i det store landet som tilfaller Abrahams ætt. Herfra skal det store landet administreres og ledes – ”fra Zion utgår lov”. I hovedbølet skal alle 12 stammene være representert (Jer. 3, 18, 14, Esaias 11).

Jesus stadfester profetien om at stammene skal være til stede i sitt odelsland, han stadfester også deres rettigheter der, både i evangelierne og i Åpenbaringen (les Matt. 19, 28, Åp. 7 og 21). Sammenlign Amos 9, 9: ikke et korn skal tapes ved ”soldingen” på nasjonenes sold opp igjenneom århundredene! Der er altså full overensstemmelse mellom det gamle og det nye testamentet i dette spørsmål.

På denne bakgrunn tar det seg eiendommelig ut at bare en liten del av de arveberettigede (Juda stamme) forlanger hovedbølet for seg selv alene og vil ikke la brødrene slippe til, nå som den gang da de som de første ”zionister” kom tilbake fra fangenskapet i Babylon. Det er riktig at denne del av landet er deres (Esras 1, 5, Neh. 11, 2-3-20), som et slags særeie. Men ellers skal det deles med de andre.

Dette blir desverre ofte oversett. Man viser til løftene som er gitt til Israel og går så straks over til i samme åndedrett å tale om jødene. Enhver jøde er jo israelitt, men langtfra alle israelitter er jøder! Løftene til 12-stammefolket kan ikke uten videre overføres på jødene. Matt. 21, 43.

-Hvis verdens styrende tok til å studere Guds plan med landet, ville kanskje mangt se annerledes ut. La oss be om at de vil skje.

Hvor ble det av de 11 stammer? kan man spørre. – Juda stamme er som alle vet lett å identifisere, men de andre? Vi vet at Israels-riket ble overvunnet omkring 740-680 f. Kr. De overvunne ble bortført til Assyria, til traktene om Det kaspiske hav, og senere deltok de i vandringene nord- og vestover mot ”øyene i Norden og Vesten”. Israel ble tatt i fire etapper og det skjedde omtrent 100 år før Judas’ fangenskap. Dette bliver utgangspunktet for identifiseringen. En dag vil de bli gjenfunnet og åpenbart for verden etter profetiene. (Litteratur om dette emne finnes i Covenant Publishing Co., 6 Buckingham Gate, W. London). Allerede nå mener mange å kunne hevde at ti-stamme-rikets folk, - England, USA m. fl. – som Efraims etterkommere er den ”annen nasjon” til hvem Jesus overdro riket da han tok det fra jødene som ikke hadde betalt ”forpaktningsavgiften”, og slo eierens sønn ihjel. (Matt. 21, 43 og Es. 5, 7.) Jødene tok Jesu liv på Golgotha, vill-ledet som de var, og ba at hans blod måtte komme over dem. Det er også i sannhet skjedd.

Det var ”kjøpmennene fra Tarsis” med alle skipene og løven i sitt våpen (se Ezek. 38) – England – som under general Allenby i sin tid feide vekk den tysk-tyrkiske hær (”Allenby-miraklet”) og ga broderfolket jødene deres Magna Charta, Balfour-deklarasjonen. Odelsretten, førstefødselsretten, spiller en stor rolle i denne verdens største arvesak. Den tilfalt etter Guds ord til sist Josefs stamme og hans to sønner, Efraim og Manasse. (1. Krøn. 5, 12.)

Bare ut fra denne fulle sannhet om jødene og deres historie kan tingene rettelig bedømmes. Jesus gråt over Jerusalem og dem som han da ikke kunne samle til seg. Det gjør også alle sanne jødevenner i dag, og ser det som sin fremste plikt å vise dem til Ham som De har gjennomstunget, men som dog er deres konge, og uten hvem de intet kan gjøre, heller ikke å få tilbake sitt land.

På denne grunnvoll er vi alle ”zionister”, men ikke på rent menneskelig-politisk grunnlag, uten Bibelens ord.

Bibliografi

Albert Hiorth: Israel i brennpunktet (Oslo: Albert Hiorths Forlag, 1949)

Harald Stene Dehlin: Boken om Albert Hiorth – En norsk Aladdin (Oslo: Lutherstiftelsen, 1949)

Hjem/Home            Artikler/Articles