ISRAELS GUD ELOHIM-JAVE OG OLDNORDISKE GUDSNAVN OG LANDNÅMSNAVN

av Kristen Døssland

(Hønefoss, Norge: Eget Forlag, 1953)

Etter at min bok: ’Norrønafolket i opphav og vandring’ kom ut i 1946, ble der en del diskusjon om de synsmåter jeg der har lagt fram på vårt folks opphav, nordiske gudsnavn og navnekulturen i den gamle landnåmstiden.

I anledning denne diskusjonen har jeg skrevet en del artikler som har stått i ’Vårt Land’ og i ’Dagen’.

Det er disse som her utsendes i dette vesle heftet.

Kristen Døssland

Israels gud

Elohim-Jave og oldnordiske gudsnavn og landnåmsnavn

I boka: ’Norrønafolket i opphav og vandring’ er det fremlagt ikke så få historiske, mytologiske, arkeologiske og språklige prov for at goterne og norrønafolket må stamme ned fra ’de 10 bortkomne israels stammer’.

Den mytologisk-språklige side av dette spørsmålet skal her kort behandles, idet jeg henviser til forannevnte bok.

Dem danske professor N.M. Petersen erkærte at mange av Nordens mytiske navn kan forklares med letthet ut fra semittiske språk. Han tenkte nærmest på fønikisk og arabisk.

Edda-oversetteren og den vise granskeren av nordisk mytologi - Ivar Mortensson Egnund - har pekt på en del norske ord, som han mener kan ha sin rot i det hebraiske språket. Han peker på at Voluspå og Håvamål har mange likhetspunkter med Det gamle testamente og jødiske Sibylle-bøker, som sikkert hviler på eldgamle israelittiske tradisjoner. Professorene P.A. Munch og Sophus Bugge så også den store sammenheng mellom de nordiske folk og Østerland. Alle disse lærde var enige om at vi stammer fra goterne, som igjen var nær beslektet med, eller identisk med, skytherne. Men de skythiske folks opprinnelse har alltid vært noe av en gåte.

Dr. S.A. Andersen, Kjøbenhavn, har i en avhandling påvist at våre forfedres skrifttegn – runene - stammer fra Fønikien og at ordet rimer er avledet av oldtidens navn på fønikerne: puner.

Og fra bibelhistorien vet vi at fønikisk skrift var alminnelig brukt av israelittene før deportasjonen til ’Mediens byer’. Denne deportasjonen gikk for seg i årene fra ca. 750 til 720 før Kr.f. i minst 4 forskjellige etapper, foretatt av assyriske kjente konger, etter kriger som de i disse årene førte mot Nord-Israel (de 10 stammer). Både profan-historien og bibelhistorien forteller at etter disse kriger og bortføringer var Nord-Israel (unntatt Juda rike) helt ødelagt, og folket, med kvinner, barn fe og gods bortførtes til traktene vest, sør og øst for Det kaspiske hav.

Det gikk som profeten Hoseas hadde forutsagt: Israel ble fra nå av ’ikke mitt folk’ (Lo-ammi). Hos. 1, 9.

Den engelske gransker F.L. Rawson, som har skrevet om 10-stammefolkets vandringer i Europa, hevder at Israel i Assyrien skiftet navn (og språk). Blant de opprørske provinser som rev seg løs fra assyrerne da disse ble knust av babylonerne og mederne, nevnes i assyriske kilder Gutium.

Nettopp her var det mange av de deporterte israelittar bodde, og folkenavnet gutim ser ut til a være brukt av dem da de flyktet nord-over til Sør-Russland eller Store Svetjod.

Bibelgranskere hevder at de bibelske profetier forutsier denne bortførelse ’i Lo-ammi’ til Arsaret eller Eres-aheret, som betyr ’et annet land’ i motsetning til de assyriske land. Og bibelhistoriske kilder (4. Esra) forteller at fra Assyrien eller Medien til dette land ’var det en vei å gå som tok 1½ år’. Dette kan stemme med traktene omkring elvene Donan, Seretul, Dnjepr osv. I disse traktene finner vi så de historisk kjente skyther og goter og beslektede stammer. De nordiske goter og juter stammer sikkert ned fra oldtidens skyther og go­ter (getæ).

Til min avdøde venn, ingeniør Albert Hiorth, som ut fra bibelsk og historisk gransking- holdt mange foredrag om at Nord-Vest-Europas folk stammet ned fra ’de 10 israels stammer’, gjorde jeg i sin tid en del innvendinger.

Og jeg hevdet at skulle dette være sant, måtte en finne spor etter dem i nordisk mytologi og i språket, spesielt i de gamle ’landnåms-navn’. Han var enig i det ’Men’, sa han, ’dette har jeg ikke maktet. Det er bibelen og engelsk gransking som er mine kilder.’ Og han håpet at noen snart ville ta fatt med dette arbeid ut fra nordisk myto­logi og språkhistorisk synspunkt også i Norden.

Jeg vendte meg i den anledning til flere nordiske vitenskapsmenn og ba om at disse måtte klargjøre disse vanskelige spørsmål for oss. Men noe svar fikk jeg ikke.

Etterhvert som jeg arbeidet med dette tema - spesielt ved studiet av nordisk mytologi - kom det gamle israelittiske gudsnavn Elohim Jave mer og mer i forgronnen, ja, det ble så å si helt dominerende. Mine undersøkelser viste at mange østerlandske, spesielt israelittiske navnord var bygd opp på grunnlag av ordbrokker av dette navn, eller rettere to gudsnavn.

Bibelgranskere vet at enkelte fortrinnsvis sa Elohim og andre Jahve når israelittene nevnte sin gud. Og i Det gamle testamente sondres der mellom skriftene med betegnelser som ’Jahvisten’ og ’Elohisten’.

Et annet gammelt, ærverdig israelittisk gudsnavn var Eljon, som betyr ’den Høyeste’. Det er sammensatt av to østerlandske nevninger for gud: El og Jon. I semittiske språk var det vanlig å bruke enkelte brokker av forannevnte høyhellige gudsnavn: El-Lo-Him-Ja-Ve til å lage ord og navn av. Men vokalene kunne ofte forandres, slik at Elo ble til f. eks. babylonsk Ilu og arabisk Allah. Konsonantene derimot - de såkalte radikaler - ble uforandret.

Ordbrokken Lo fimies f. eks. i Loammi som betyr ’ikke mitt (Jahves) folk’. Her er Lo identisk med Jave. Abrahams fedre i Baby­lonia dyrket Jahve. Friedrich Delitsch har i sin bok ’Babel og Bibel’ bilde av en gammel leirtavle med innskrift som viser at tavla skriver seg fra ’nord-semittiske stammer som 2500 år f. Kr. hadde bosatt seg i Babylon og som da var herskende der’. Innskriften viser forskjellige varianter av gudsnavnet Jahve:

Ja-a-ve – ilu Ja-ve – ilu Ja-u-um – ilu

det betyr: Jave er gud

Ellers forekommer i hebraisk regelmessig forkortede former av gudsnavnene Elohim Jave.

Jahve ble således nevnt som Io eller Jo, Jehu og Jon, Eljon og Joel og flere andre varianter. En av stammefedrene i aserstammen het Ulla, som sikkert må være oppstått som en variant av Ela. Flertallsendinga im (i Elohim) ble brukt sammen med El og ble til Elim (Jutim, Gutim, Gojim, Hebraim, Efraim osv.).

Viktige grunnfaktorer i hebraiske navn som stammer fra Elohim-Jave og noen av de varianter av dette navn som var alminnelige i oldtiden er: el, eli, elo, ul, al, ol, lo, lot, he-im, kim, ja, jo, jov, jan, an, jot, jev, jon, on, ve, vi, va, osv.

Det er derfor all grunn til å vente at vi vil finne disse hebraiske og østerlandske grunnfaktorer igjen i nordiske språk, dersom etterkommere av israelstammene kom til Nord-Vest-Europa og ble våre forfedre.

Vi vender oss så til nordisk mytologi. Først skal vi se på guds-navnene.

Hel og Ull eller Ullvin er velkjent. Hel er en ’degradert’ kvinnelig guddom, hvilket skyldes senere innvandrede stammer som var blitt de herskende og som hadde andre navn for sin høyeste gud. De overvundne, El eller Hels dyrkere, måtte finne seg i at deres gud (av Odins dyrkere) ble betraktet som satanisk. Prost Ivar Sætrang har skrevet en avhandling om guden Ull, som han mener har ’trekk til felles med Jave Elohim’.

Guden Lo er kjent som Lodur, Lovn, Loride og Loke. Lo-navnene stammer fra denne nordiske gud.

He-im eller Heimdal med sideformer som Hime, Himinjotr, Hyme og Ymer er navn på nordiske ’jotunguder’. Hime og El er blitt til Him-el (Himmelen).

Guden Jon eller Jevjon, en sideform til den romerske Jan-us, finner vi har satt merker etter seg i Norden i mange navn - liksom i Østerland.

Guddommen Jord (Jo-rid) og Njord synes å være nærbeslektet med Jon. Kjærlighetsgudinnen Sjovn kommer av Is-jovn.

Ættefar til nordens bønder er, ifølge Edda (Rigspula), Ave. En må formode, ifølge navneskikken med ’kjenninger’ eller ’heiti’ at J har falt vekk og Jave er blitt til Ave.

Guden Ve er velkjent. Denne har, som de andre nordiske guder, satt mange spår etter seg i nordiske ’landnåmsnavn’.

Yngve betyr den yngjande Ve. Yng er således analog med Frøsjuvi og Yng-Ve-Frøy. Guden Ve var både yngjande og fruktbar.

Et annet navn var Trygg-Ve - den trygge Ve - og Gyl-Ve - den gylte, strålende Ve. Det er altsammen egenskaper til Elohim Jave - eller ’høyeste gud’ Ve.

Det samme kan sies om Forsete – ’den som sitter i dommersetet’.

Brage, ’den brakende’ (torden).

Vile er et nordisk gudsnavn som kommer av Ve og Ele.

Tor er et onomatopoietikon eller hermeord etter torebraket. Og den østerlandske Eljon finner vi igjen i ordet for lynilden - Ljon.

Guden Ty kan ha sammenheng med gresk Dios som betød Gud.

Æge, havguden, har sammenheng med gotisk Agan Ty. Navnet minner også om hellenske achaier (achijava).

Nordiske gudsnavn som Hle og Elde bar sammenheng med den høye El.

Balder (ogsa Baldur) er velkjent. Ingenting ligger nærmere å anta enn at Balder opprinnelig var den samme som Baal.

Det semittiske ord Baal (assyrisk Bel) betyr herre, og nøyaktig samme betydning har det angelsaksiske bealdor.

Av den nordisk-gotiske gud Lorid kommer det britiske ord for Herren: The Lord. Av Elove kommer gotiske navn som Elovise (fransk Helovise) og av Lovn og Lodur kommer Lov, Loland, Lodvik, Løve, Love, Loe m. m.

Det er meget interessant å kunne konstatere at der i Norden finnes det jeg vil kalle ’helligdomssentrer’, der alle ordbrokker av Elo-him-Jave og forannevnte nordisk-gotiske guder opptrer og har ’vigslet gårds- og stedsnavnene.

Typisk finner vi dette i Hardanger, Sunnhordland, Ryfylke, Jæren, Østfold, Vestfold, Romerike, Ringerike, Mjøstraktene m. fl steder. Hele Norden og Nord-Vest-Europa er likeledes merket av samme navneskikken og således merket av Elohim-Jave.

Det vil føre for langt å påvise alle disse navn i en avisartikkel. En del stammers navn av den store gotiske ætt fra omkring Kristi tid og som er merket av samme navneskikken skal dog nevnes. Eliveoner, Elbion, Eller, Teler, Levioner, Ljona kinder, Lovar-Ætten, Lod-braakar søner, Himer (Himmerland), Kimbrer, Vener, Vesi, Jevder (Gefder), Juter, Svetjod osv. (og Daner).

De kalte seg også for is, es og as som er velkjente ’grunnfaktorer’ i hebraisk og betyr mann. Is-ve ble til Svet-jod, Sve-rik. Is-ol ble til Sol og Is-jon til Sjon og Sonne (Sun, Son, Sol). Midtvinterdagen, da sola vendte, ble vigslet både av Jo og El-Jol = jul.

Tacitus nevner at gotisk-nordiske stammer (ca. 100 år e. Kr.) hadde Løve som guddommelig symbol. På svensk heter den Lejon, og ordet må komme av Elejon.

Det synes underlig at nordiske vitenskapsmenn i dag ikke synes å ha interesse for å ta opp en mytologisk og språkhistorisk undersøkelse om dette betydningsfulle tema.

Instituttet for sammenlignende kulturforskning i Norge, Sverige eg Danmark burde aktivisere sine krefter og ta opp de problemer som her venter på sin løsning, slik at vi kunne nå lenger og få dypere innsikt om våre forfedres navnkultur og opphav.

Teologiske professorer har hevdet at bibelske profetier, som f. eks. at Israels bortkomne stammer eller deres etterkommeres ’gjenkomst’, ikke kan gå i oppfyllelse. I dag ser vi at JaVes folk på ny bygger og bor i det nye Israel.

Bibelen er meget klar når det gjelder dette. Profetiene nevner både Juda og Israel samt alle 12 stammer, at ’de skal komme tilbake’.

En slik ’gjenkomst’ i dag, da vi kjenner alle jordens folkeslag, kan derfor kun skje som en ’historisk oppdagelse’ som foran nevnt. Der star endog om bokruller som skal åpnes og ’spises’ (fordøyes - erkjennes) i den forbindelse, og om et ’teppe’ som har vært, men som skal trekkes bort fra folkenes syn. (Daniel og Åpenb., 10. kap.)

Tiden vil vise om dette nå snart vil skje.

Det var ikke bare Palestina som Jahve, ifølge Bibelen, lovet de 12 stammer. Landet som de skulle få ’ved endens tid’ skulle være mellom flodene Nilen i Egypten og Eufrat i Babylonia - altså praktisk talt hele For-Asia.

Det som i dag skjer ved samling av jødefolket eller Juda stamme i Palestina, skulle således kun være en beskjeden begynnelse til profetiens endelige oppfyllelse.

Ingeniør Albert Hiorth og ingeniør Støre har utarbeidet en storstilt plan for irrigasjon av dette veldige landområde som vil kunne gjøre store deler av ørkenområdene til jordens fruktbareste strøk.

Disse landområder vil da, med teknikkens og vitenskapens hjelp, kunne gi gode livsmuligheter for 50 til 100 millioner mennesker i tilegg til de folk som nå bebor landene.

Kristen Døssland.

Jon-navnet kommer av gudsnavnet Jev-jon

En av årsakene til at granskerne til nå ikke bar kunnet gi noen tilfredsstillende tolking av opphavet til Jon-navnene i Norge og Norden, er bl. a den at de ikke har studert - eller lagt nok vekt på - granskingene av de oldmytiske (urnordiske) gudsnavnene.

Ett av disse gudsnavn var Jev-Jon eller ’den gjeve Jon’. I nordiske sagn blir denne gudegestalten nevnt som kvinnelig guddom. Vi nevner det mytologiske sagnet om Gjevjon som kom fra Jylland og dro over til en gudekonge i Sveariket (Øster- og Vestergotland): Kong Gylve. Av kong Gylve ble hun lovet så mye land som hun kunne pløye og ta med seg. Men Gjevjon var ikke rådløs: Hun skapte de fire sønnene sine om til fire veldige okser, og med dem pløyde hun ut så mye jord at Venneren og Vetteren den dag i dag viser spor etter plogen. Slik laget hun de danske øyene Sjælland og Fyn, forteller sagnet.

En kunstner har modellert et monument over dette sagnet. Monumentet står på Langelinje i Kjøbenhavn.

Men opprinnelig må denne guddommen ha vært mannlig og dominerende. I norske mytologiske sagn er Jon mannlig gud.

Fra Jondal i Hardanger forteller sagnet at en jutul bodde i Jonshornet. Folket der kalte ham ’Jon i Hodn’, og en stor stein som ligger på et nes kalles ’Jonesteinen’. I nærheten finnes Jona-neset osv.

At Jev-jon, slik som mange andre, ble ’degradert’ til å bli en kvinnelig guddom, har sin årsak i at senere landnåmssetter med andre navn for ’høyeste gud’ ble dominerende. Somme av de andre tidligste guder ble også ’degradert’ til ’vonde vetter’. Vi nevner slike gudegestalter som Loke og Hel. Dette er i samsvar med all saga om folkevandringer. Årsakene var strid og kiv med nabostammene. Det har ikke vært liketil å få visshet om hvilken tid de forskjellige gudsnavn kom til Norden. Men granskerne er stort sett enige om at Ull, El eller Hel og guder som Ve, Heimdal, Lovn, Loke, Lodur, Tor og Jev-Jon er de eldste. Det samme gjelder for Njord. At Njord og Jon også er blitt kalt Jo, skjønner vi på forskjellige gamle navn som f. eks. Hjo i Sverige. Men det gjelder det samme om alle: I tur og orden har de vært navn for ’høyeste gud’, det vil si både solguder og skapingsguder (avleguder). Guden Ve blir nevnt også som ’den fruktbare Ve’. Svenskene i Uppsala kalte ham for Yngvefrøy, dvs. Yng-Ve-Frøy, som betyr den foryngende, fruktbare Ve. Av gudsnavnet Jon er det nordiske ordet for Torselden (toreeld) eller ljonelden kommnet. Ordet kommer opprinnelig av El-Jon - forkortet til Ljon eller Jon. En gotisk stamme kalte seg også for Ljona kinder (Ljons barn), og Tacitus nevner de nordiske Eliveoner.

Av ovennevnte (og andre) grunner kan en skjønne at Jev-Jon og Tor (Toreguden) bar vært identiske og likeverdige. Ordet på guden Tor er et tydelig hermeord (etter torebraket), og navnet er derned blitt identisk med ’høyeste gud’. Det gudsnavnet som kom sist til Norden var Odin. Om det er alle sakkyndige granskere enige. ’Odins-tida’ kom først med de tallrike innflytterne til Norden i den såkalte ’folkevandringstid’, dvs. i 3-400 års tallet etter Kr. f. Men de før nevnte navn, mener de fleste, er fra tida før Kr. f. - kanskje så langt tilbake som det eldste jernfunnet i Norden - på Gotland. Det skal etter det Montelius mener skrive seg fra ca. 600 år f. Kr. - den samme alder som de mener Bronselurene (28 funn i Danmark) skal ha. At disse stammer, som i årene nærmest før Kr. f. kom til Norden, må ha dyrket bade Ve og Jev-Jon, skjønner en av de tallrike Ve- og Vin-navn og at en (eller flere) kalte seg for Vener (jfr. Venneren) og Vesi og at andre folk kalte seg for Gjevder (P. A. Munck) og Ljoner.

Samme alder synes Lo-navnene å ha. Vi nevner Tolo, Lote og Loe. De to første betyr den tøende stad (tidlig varm om våren). Det siste har trolig opprinnelig vært Love. Gudsnavnet Lovn er således opp­havet til ordet lov (Lova) - altså lovguden. De fleste av de før nevnte gudsnavn kan, både spraklig og etymologisk, føres tilbake til en av de eldste gudsnevningene i Fram-Asia (Orienten): Elohim - Jave, et navn som var kjent også i Babylon før Israels folk ble til og brukte navnet. For Israel vet vi at navnet var så hellig at de ikke torde nevne det helt ut, men brukte brekker av det (kjennjnger), som de også laget navn av. Vi nevner også guddommene Jon (Ion), Helios og Helle som folk ved Egeerhavsstrendene brukte. Når det gjelder tolkinga av opphavet til Jon-navnet i Norden, mener jeg at de fleste granskere hittil har gjort den fundamental feilen ved studeringene av disse gamle navnene fra den første landnåmstida (Eliveonstida) at de har trodd at mange av disse navnene skrev seg fra ’naturtilhøve’. Herr. cand. filol. Øystein Frøysadal synes å ha gått i den samme fella. Dermed kommer han ikke videre enn de andre vitenskapsmenn i Norden til nå. Det blir for det meste gjetninger.

En av de som Frøysadal nevner har gransket og skrevet om Jon-navnet er Sigurd Meidell. Meidell er inne på rette tanken når han tror at navnet kan ha sitt utspring fra an guddom. Men fra Odin kan det ikke være, da, som før nevnt, de eldste Jons-navn må være kommet til Norden lenge før Odin kom hit med sine folk. Jeg mener derfor også, at On-navnene ikke kommer av Odin, som mange tror, men fra Jon. J-en er falt vekk i uttalen. Vi nevner Onarheim, Onstad, Ona. Noen øyer vest for Skottland heter også Jona. Onarheim pa Tysnesøy var også et viktig kultsted i guden Njords rike. Nevnes kan også Ånhuglo som, blir uttalt med åpen O.

I en kort avisartikkel kan det ikke bli plass til alle de prov jeg har for at Gjev-Jon er opphavet til de eldste Jon-navn. Jeg skal bare til slutt nevne solvervsdagene jonsok og jul (jol). Midtvinterdagen - da sola vendte - har fått navn etter både Jo og El - som opprinnelig var en og samme guddom. Og jons-ok kommer ikke, som de fleste vitenskapsmen tror, av navnet til døperen Johannes. Navnet er (som Jol) fra hedensk tid i Norden. De som vil vite mer om disse ting, tør jeg henvise til min bok (et historisk, mytologisk essays på 90 sider): ’Norrønafolket i opphav og vandring’, eget forlag, Hønefoss.

De nordiske Lo- og Loe-navnene

I kronikken min i ’Dagen’ 1/8 1951 om Jon-navnene i Norden, kom jeg noe inn på tolkingen av Lo-navnene, som både i nordisk mytologi og i landnåmsnavn fra ’Eliveonstida’ (hundreårene før Kr. f.) har vært like mye navneskapende som Jo, Jon og Ve.

I nordisk mytologi er det særlig Loke som er med og ’trekker i trådene’. Han er nok med ’gudene i Asgard’, men er helst framstilt som, eller ’degradert’ til, en satanisk guddom som arbeider mot Odin og de andre gudene. Men Odin medgir at ’de langt tilbake’ er i slekt med hinannen.

I en svensk variant av Torsvisa, som er en omdikting av Trymskvida, blir Loke nevnt som Lewe og Loye. I den ’treenighet’ som skapte menneskene, nevner Den yngre Edda: Odin, Vile og Ve, men i Voluspå blir triniteten: Odin, Høne og Lodur nevnt. Lodur og Ve, skulle en tro etter dette, var en og den samme (identiske just som Elohim og Jahve var det i Østerland).

Andre steder i mytologien blir Odin, Høne og Loke nevnt sammen. Det kan tyde på at Loke er et annet navn for ’Den høyhellige Ve’. Av Lo-navn, som opprinnelig må ha vært oppkalt etter navnet på sin tids og stammes ’høyeste gud’, finner vi Lovarætta nevnt i Edda. Og i mytologien finner vi gudsnevninger som: Loke, Lewe, Loye, Lovn (fruktbarhetsgudinne), Love, Lodur (identisk med Tor) og Loride (stridsgud). Av det siste navnet, Lorid, kommer trolig det engelske ord for Herren: Lord. Gudsnevningen Lord kom vel til England lenge før angelsakserne, med slike gotiske stammer som Albion. Albion hette landet før englenderne kom dit. P. A. Munck forteller at i England kalte disse folk seg for Ylve, i Tyskland Elfen, i Sverige Elfar, i Danmark Eller og Elver. I Norge kalte de seg for Alfer. De bodde i Østfold som like ned til historisk tid ble kalt Alfarheim og hovedkongen deres ble benevnt Alfarin.

Alle disse stammene var sikkert av den gotiske hovedstammen, og trolig av de av Tacitus nevnte Eliveoner.

En engelsk konge (år 700 e. Kr.) bar navnet Ella. Han levde på samme tid som den sagnomsuste norrøne vikingekongen Ragnar Lodbrok.

Navnet Lodbrok og ’Lodbrokar sønir’ har vært gransket bl. a. av professor Storm m. fl. Men noen sikker konklusjon på denne navnegåten kom ikke granskerne til på den tid. Det som en hefter seg ved er at ’Lodbrokar sønir’ synes å ha vært navn på en hel sett eller stamme. Det var flere av dem enn de 3 historisk kjente sønnene til Ragnar Lodbrok, visstnok bade før og etter hans tid. Saxo Gramaticus skriver at navnet kommer av ’lodi brok’ (bukse) som Ragnar måtte ta på seg da han i Uppsala kjempet mot ’Ormen kring Uppsak Hovet’. Dette er selvsagt fri diktning av Saxo og hans samtid. Han tok det ikke alltid så nøye med sine sagaer, det blir en overbevist om ved å sammenholde somme av dem med Snorre. Min teori er at Lodbrok-navnet kan jevnføres med de andre kjente Lo-navnene (gudsnevningene) og har da opprinnelig vært Lobråkr - en sideform til Lodur, som igjen var identisk både med guden Tor, Jon og Ve.

I landnåmsnavnene har disse Lo-gudene satt seg mange merker i Norden og Norge. Vi nevner navn som Lolland, Elsass-Lothringen (El- og Lo-navn), Lofoten, Loe, Loen, Lovin, Løve, Lote, Lore, Løfall osv. Det spørs om ikke ukedagsnavnet lørdag eller laurdag også kommer av Lo. Til støtte for dette synet nevner jeg at alle de andre dagene, unntatt søndag og mandag (som er oppkalt etter sola og månen), er oppkalt etter nordisk-gotiske guder. Tysdag er oppkalt etter guden Ty. Onsdag er et ord som mest trolig er oppkalt etter ’den gjeve Jon’ - opprinnelig Jonsdag. Torsdag og fredag (Frøysdag) er klare nok. Lørdag tror de fleste granskerne kommer av laugardag. Men i gammel dansk heter det løverdag og i norske dialekter lordag. En høytliggende dal i Kvinnherad heter Laurdal. Etter gammeldansk er det mest trolig at gudsnavnene Lo og Ve eller LøVe har satt navn på siste ukedagen.

Både språklig og etymologisk kan gudsnavnet Lo - slik som Jon, Jo og Ve - føres tilbake til den ’høyhellige’ østerlandske guddommen Eloah (entall), Elohim (flertall) - El-Lo-Him. Den nordiske gudsnevningen Lo kan derfor komme av ordbrokken Lo i dette østerlandske gudsnavnet. Velkjent er et bibelsk ord fra grunnspråket: ’Lo-ammi’, som betyr: ’Ikke mitt (Javes) folk’.

Lo er i dette ordet brukt isteden for Jave - og må således være identisk med ham.

El og andre gudsnevninger

i Norden og Østerland

Gudsnavnet El er opphavet til de nordiske gudsnevningene Hel og Ull. Det synes å ha vært vanlig - så vel i østerlandske som i nordiske målformer - at vokalene kunne endres.

Vi skal nevne noen eksempler på det:

I babylonsk språk kalte de guden (El) Ilu, arabisk var det Alia, arameisk Eli (min gud), gresk Ap-Oleon (Apollon) og Helios (Helle) og i gotisk-nordisk Hel og Ull. Men ut fra nordisk navnekultur vet vi at denne guden også ble kalt f. eks. Eling, Olve, Ølve, Olave, Alv, Ola, Ella, Ole. Gudsnavnet Ve er her knyttet til Ol, f. eks. Olve.

Gårdsnavn i Norge som er vigslet med denne guddoms navn er slike som f. eks.: Ellen, Olstad, Ullestad, Alstad, Ålen, Elstad, Ilen, Ølen, Ølve, Ulven osv.

Hellig og helg er ord som er laget av gudsnavnet Hel - på samme vis som jol eller jul kommer av gudsnavnet Jol, eller Jo-El, og jonsok kommer av gudsnevningen Jon (Jev-Jon).

Det var vanlig at himmellegemer var personifisert med østerlandske gudsnavn. Sun eller Sonne kommer av Is-Jon. Is eller Ish på hebraisk betyr mann - men de hadde også ordet mann (f. eks. man-asse) og jut som ble til nordisk gut (juter - guter).

Vårt nordiske ord Sol kommer av Is-Ol. Måne kommer av mann. Saturn kommer av den babylonske guddomnen Satan - latinsk Saturnus. Gudsnavnet Ve (av Ja-Ve) er opphavet til Venus osv.

Ilden var hellig. Gudsnavnet El er opphavet til ordet. Men for å lage ild måtte de ha ved - som kommer av gudsnavnet Ve. Loge kommer av gudsnavnet Loke, og en meget stor loge kalte de baal. ’Brenne jansok-baal’, sier vi den dag i dag! Ordet kommer av den nordiske guden Balder (Baldur), som igjen kommer av den fønikiske (og israelittiske) guden Baal.

Bronselurene

Professor dr. Bjørn Hougen har an meget interessant kronikk i ’Aftenposten’ av 14. januar 1950, der han gir melding om den danske publikasjon: ’The lures of the Bronze Age’ av H. C. Broholm, William P. Larsen og Godtfred Skjerve. Det er slått fast at funnene skriver seg fra slutten av bronsealderen, 1100-600 før Kristus. En merker seg at de sakkyndige undrer seg over disse rike funn, i Danmark - i alt 28 lurer, mens der i Norge, Sverige, Tyskland og Latvia tilsammen er funnnet bare 21 lurer. Lurene er aldri funnet i graver, ’men er, som så mange andre av bronsealdenens praktsaker, funnet nedlagt i myrer, trolig som offergaver’. Dr. Broholm trot ikke at lurene er lagt ned som offer. Og dateringsspørsmalet synes å være nokså vanskelig. Det at lurene helst er funnet parvis, synes å styrke dr. Broholms synsmåter. Når en vet hvor usikre tidene kunne være og hvor skralt det ennå var med sikre gjemmesteder i boliger (hus), er det mangt som tyder på at de parvis ble gjemt i myrer. De var redde for ran og rov. Vi finner paralleller til denne gjemmemåten f. eks. på Irland, der de gjemte smørholker i myrer. Syra i myrene virket konserverende på smøret, og det var uråd å finne det der for andre enn de som hadde gravd det ned. Det samme synet kan en si ejerne av bronslurene har hatt. Dessuten holdt bronsen seg blank og rein i myr. Men hvorfor var det helst to lurer? Det er lett å tenke seg at det også kunne ha vært to menn som visste om gjemmestedet, slik at om en mann mistet livet, så skulle det være en igjen som visste om plassen.

Disse rike funn av bronselurer i Danmark gir ellers høve til mange funderinger. Det må være en gåte for de sakkyndige at det her oppe i det bronsefattige Norden var slik rik bronseskatt - og særlig da disse lurene, som vitner om høy kultur - ikke bare teknisk-hånd-verksmessig, men også musikalsk. Derfor ligger det nærmest å tro på teorien om at de har vært innført. At Revheims-hornet fra Jæren skiller seg noe ut, teknisk, fra de danske, er ikke sterkt nok prøv for det motsatte: at de viser en særskilt nordisk yrkesteknikk. Hornene kan ha vært noe ulike i teknikken om de har vært innført. Men spørsmålet blir da: Hvorledes er disse bronselurene kommet hit? Ingen kan vel i dag svare på det. Men en kan sette fram forskjellige mer eller mindre trolige teorier.

Vi vet at våre gotiske forfedre som kom till Norden, satte navn på landskap og hovedgårder. Således Ve- og Vin-navnene. Og disse Vin-gårdene skal etter det de sakkyndige mener være fra 3-400 år før Kristus i Norge, og det er trolig at de i Danmark og land lengre sør er bygd i årene 600 før Kristus. Det må således ha kommet slike go­tiske (skythiske) folk til Norden alt så tidlig. Men disse folk hadde, etter det P. A. Munck vet å fortelle, mange navn. Det samme forteller den romerske ryttergeneralen Tacitus. Vi nevner Eliveoner, Levioner, Jevder, Ljoner, Vesi, Vener, Juter, Himer (Kimbrer), Lovarætten, (nevnt i Edda) osv. Og i de nordiske gårdsnavn finner vi El, (og Ull), Lo, Him (heim), Jev, Jon, Ve og Vin. Hva kan en så si at disse navn forteller oss? Jeg mener at de forteller om gudevigsling. Både de forskjellige stammer og de forskjellige gårdsnavn ble kalt opp etter den lyd eller det ord de hadde på sin ’høyeste gud’. Men sammenholder vi de ovennevnte ordbrokker og legger dem sammen til ord, kommer det fram det høyhellige: El-Lo-Him, Ja-Ve. På en ring, funnet ved Pietrassa nær Bucuresti står gudsnavnet IOVI, som kan være det samme som Jave. Gutanioviheilag er skrevet inn i ringen. Midtre parten er Iovi, mens det begynner med Gutan og slutter med heilag.

Men dette kan da bli som et ’indirekte prøv’ for at disse stammene enten stammer ned fra eller har vært i nærheten av Israels folk.

Både bibelske og profanhistoriske kilder vet å fortelle om deportasjonen av ’De 10 bortkomne Israels stammer’ som av assyrerne ble jaget nord mot ’Mediens byer’ - altså mot Kaukasus og landene sør for Det kaspiske hav. Og Esras 4 (apokalyptiske) forteller at de dro videre til ’et annet land’ - Eres Aheret - som bibelgranskere tror må være land nord for Svartehavet. Spørsmålet blir da om goterne (og skytherne) er ætlinger av disse Israels 10 stammer. Ingen kan vel i dag si noe sikkert om det. Men gudsnavnene til de nordiske forfedrene våre: Hel, Lo (Loke, Lodur, Loride), Him (Hime, Hyme, Heim-dal), og Jevjon, Vile og Ve (Iove) tyder på at denne teorien har mye for seg. I så fall er det lett å gi forklaring på den rike bronsealder-kulturen i Norden ved år 600 før Kristus.

Deportasjonen av Israel foregikk i årene fra 750 til 700 før Kristus i flere etapper. Både bibelhistorien og profanhistorien vet å fortelle at ved år ca. 650 før Kristus mistet assyrerne makten i Media, og alle som ville kunne da komme seg unna til det fruktbare Sør-Europa. Det skulle da ikke være noe i veien for at etterkommenne til de deporterte israelitter var kommet nord i Danmark ved år 600 før Kristus. Og når de f. eks. kalte seg for EliVe (oner) eller Juter og Jevder, så synes det å være filologiske prøv for dette. De kalte seg også for iss (isj, eis), som på arameisk og hebraisk er det samme som mann.

Disse bronselurene skulle etter dette godt kunne være av de lurene som Bibelen forteller om ble brukt ved de mange og store festene ved templet (i Sikem, Samaria, for Nordisrael, og Jerusalem for Sørisrael).

Fra verdenshistorien vet vi ikke om andre slike sang- og musikk-fester som kan måle seg med disse kultiske festene for Jave Elohim (fra år 1000-750 f. Kristus). Ikke bare lurene og bronseskattene ellers, men også gudsnavnet fulgte disse ættene til ’øyene mot Norden’.

Hva betyr ordet briter?

At de nordiske folks forfedre er kommet fra traktene omkring Svartehavet og Det kaspiske hav, er de fleste sakkyndige historiske forfattere enige om. Og at de må ha hatt en høytstående kultur bak seg, bekreftes av de greske historieskrivere: ’De styrtes av gode lover. De var monotheister. Det var utenkelig for getæ eller goter å lage seg et bilde av guddommen’, osv.

I nordisk mytologi forekommer flere gudsnavn som sikkert er opptatt i mytene fra disse våre gotiske forfedre i Norden. En kan nevne navn som Jevjon, Ve, Hel eller El og Ull, Lodur, Lord, Hyme og Him-dal (Heimdal), Jon og Ljon eller El-Jon. Nærbeslektede gotiske stam­mer kalte seg ofte etter det navn de nevnte sin gud. Vi nevner Elive-oner, Levioner, Jevder, Juter, Love-ætten, Himer, Vener og ’Ljona kander’. De siste mener Ivar Mortensson kan ha sammenheng med bibelens ’Elohims sønner’. Ser vi på stammenavnet Elive, synes forklaringen å gi seg selv, dersom en forutsetter at disse folk kom fra traktene i For-Asia. Eli betyr ’min gud’ på arameisk, og Ve fører tanken hen på siste ledd i Ja-Ve.

Både bibelhistorien og profanhistorien forteller om ’de 10 bortførte Israels stammers, som av assyrerne i årene 750 til 700 før Kris­tus ble bortført til traktene sør, øst og vest for Det kaspiske hav. I Esra 4 (apokryfiske) finnes dessuten en grei og klar beretning om at disse folk fortsatte videre - ’en reise på halvannet år’ - til et land som blir kalt Arsaret eller Eres aheret - hvilket betyr ’et annet land’ - i motsetning til de assyriske land. Historiske granskere har lokalisert dette til strøket omkring nedre Donau hvor bielva Seret er å finne. I dette strøk er det funnet en gotisk gullskatt, hvor gude-navnet Jovi forekommer. I boka ’Norrønafolket i opphav og vandring’ (eget forlag) er det ført mange prøv for at de eldste gotiske navn i Norden springer slike ut av det heyhellige El-lo-him Ja-ve. På ovennevnte ordbrokker av det israelittiske gudsnavn var det alminnelig i For-Asia (Israel) å danne navnord og andre ord i språket. De samme navnedannende ordbrokker finnes i norrøne språk. Dersom ’de bortkomne 10 Israels stammer’ har vært forfedrene til de nor­diske goter, ligger det nær å tro at de også med fordreiing av guds­navnet nevnte seg etter sin guddom. Ordbrokken Lo er kjent i hebraisk. Den forekommer, for å nevne et eksempel, i det fra Det gamle testamente velkjente ord ’Lo ammi’ som betyr ’ikke mitt (Javes) folk’. Bibelen beretter at da israelittene fikk forbannelsen over seg og ble spredt over jorden kom de i ’Lo-ammi’. Over hele Norden finnes navn som synes å komme av de forannevnte ordbrokker av israelittenes høyhellige gudsnavn. Dr. S. A. Andersen fra Kjøbenhavn har i en avhandling påvist at våre forfedres skrifttegn - runene - stammer fra Fønikien, og at selve ordet runer er det samme ord som fønikeme ble nevnt med i oldtiden: puner. Og fra bibelhistorien vet vi at fønikisk skrift var alminnelig brukt av israelittene ved år 1000 før Kristus.

Hvis våre nordiske forfedre virkelig stammer ned fra Israels stammer i landflyktighet, kunne en vente at ordet for pakt (Pakt med Jave) også ville forekomme blant stammenavnene. Det viser seg også å være tilfelle. Det hebraiske ord for pakt er berit. Britene er jo velkjente. Og vi har nordiske manns- og kvinnenavn noenlunde like-lydende: Berit, Brit, Brikt, Elbret. Det sistnevnte er betegnende, idet det østerlandske gudsnavn El og Al (Albert) er knyttet til berit. Navnet skulle da bety ’Guds pakt’. Ord som berette - beretning synes også å være dannet av dette grunnordet - berit

Ifølge disse betraktninger skulle briter bety paktsfolk! Når en ser hen til britenes åndshistorie og den verdenshistoriske rolle dette folk er blitt tildelt som herskere over verdens porter i de siste tider - synes navnet a høve bra.

Åpent brev

til formannen for Instituttet for sammenlignende kulturforskning, herr professor dr. Didrik Arup Seip, Oslo.

Hermed tillater jeg meg å be Dem om å ta opp til gransking i In­stituttet for sammenlignende kulturforskning følgende:

1. Har de nordiske guddommers navn: Ve, Jon, Hel (El), Lo (Lovn, Lodur, Loride, Loke) samt Hime ellar Heimdal - hatt betydning for navnedannelsen av ’landnåmsnavn’ i Norden i tiden før Kr. f. og fram mot ca. 200 år etter Kr. f.?

2. Er ovennevnte gudenavn ’nevninger’ for en opprinnelig ’høyeste gud’ Elohim Jave?

3. Hva er opphavet til de kongelige, heraldiske løvesymbol, i Norden og hva er opphavet til ordet løve på norsk og dansk samt lejoni pa svensk (engelsk Lion)?

Jeg er enig med Dem, herr professor, i hva De skriver i et brev til meg - at man bør ha et inngående kjennskap til de språkhistoriske studier, skal man få forklaring på slike språkhistoriske spørsmål, og derfor ber jeg Dem å ta saken opp til gransking.

I min bok: ’Norrønafolket i opphav og vandring’ under kapitlet om Ve og Vin-navnene har jeg gitt et kort resyme av den gjengse språk-historiske forklaring. Men språkhistorikerne synes ikke å ha nådd fram til fyllestgjørende tolking av navnegåten. Jeg har derfor tatt opp tanken om at guden Ve, som er velkjent fra nordisk mytologi, kan være opphavet til navnegåten. En lignende gudevigsling, mener jeg, ligger til grunn for El-navnene, Lo-navnene, Him eller Heim-navnene og Jon (Jo)-navnene.

Språkhistorien har hittil forsøkt å gi forklaring til opphavet av disse navn ved å finne ut hva enkelte av disse navn har betydd, som naturfenomen (f. eks.) ’behagelig oppholdssted’ o. l. Det synes som at man ikke har vært oppmerksom på at forannevnte guddommer har hatt navneskapende betydning for de oldnordiske gårds- og stedsnavn. Vi har velkjente analogier som viser at jeg må ha rett - f. eks. i alle Tors-navnene, Ull-navnene og Frøysnavnene m. fl. Hvorfor skal da ikke gudene Ve, Jon, Hel, Lo og Hime (Heimdal) tilkjennes samme navneskapende kraft? - Etter min mening fordi språkhistorikerne enten har neglisjert mytologien eller de har ikke forstått hvilken dominerende
stilling disse gamle guder hadde i ’landnåmsmennene’s bevissthet. At disse guder har vært dyrket, vitner jo nordisk mytologi om. I noen artikler i ’Vårt Land’ og Dagen’ har jeg forsøkt å gi en kort, populær framstilling om hva det gjelder. En skulle tro at disse spørsmål må ha interesse for såvel vitenskapsmenn på området som for hele det norske folk.

Kristen Døssland

Hjem/Home            Artikler/Articles